Gå til sidens hovedinnhold

Borgermesteren av Tromsø by

Erlend Rian var en av Høyres mest populære ordførere noensinne.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Nordnorsk debatt)

Med Erlend Rians bortgang har en av Tromsøs store samfunnsbyggere gått ut av tiden. Rian var avisredaktøren som ble politiker og senere sentral i mange av de store sprangene Tromsø skulle ta som moderne bysamfunn. Han var en brobygger som ofte hevet seg over partipolitikken med en åpen hånd til andre partier. Rian ville at hele det politiske landskapet skulle være en del av løsningen for Tromsø og ikke en del av problemet. En gang ble han derfor sikret gjenvalg med støtte fra Rød Valgallianse (i dag Rødt). Slik ble han eksponent for en politisk dugnadskultur som forsvant ut da Rian pakket ordførerkontoret i 1994, med samlende strategier som byen aldri har funnet helt tilbake til.

16 år fikk han som ordfører. Om han bare hadde orket, kunne han lett fått 16 år til. Så populær var han. Rian var søringen fra Lillehammer som vant tromsøværingenes hjerter. Han traff byens puls med en omgangsform som var raus og varm, trygg og folkelig. Noen ytterst få politikere har et flegma som gjør at de glir uanstrengt inn i alle miljøer. Rian var genuin og ekte og fikk praten til å gå, enten det var blant verdikonservative akademikere, på kaia på yttersida, eller i lystig lag på skjenkestuene i byen.

Han lyktes fordi han var praktiker mer enn ideolog. At han ruvet i Høyre er det likevel ingen tvil om. Erlend Rian ble sammen med Erling Norvik og Arne Rettedal høyrebølgens aller sterkeste uttrykk utenfor Oslo i 1970-åra, rotfestet i norsk virkelighet og med respekt for den finstemte likevekten mellom by og bygd.

Høyre har rent historisk stått på begge sider av sentrum-periferi-konflikten, for oppsvinget for partiet i distriktene på 70-tallet må sees på som et oppgjør med overdreven regulering i spennet fra boligmarked, dagligvarehandelen og mediepolitikken. Høyrebølgen traff en grunntone som bar preg av å være forbrukernes protest mot statlig sentrisme.

Rian var selvsagt en del av dette, men han var ikke drevet fram av blind markedslogikk. Tvert imot var grunnsynet bygd på sosialliberal og løsningsorientert pragmatisme. Det var den lyseblå profilen som ble Rians kjennemerke både i Tromsø-politikken og nasjonalt, der han ble nestleder i partiet.

Han likte det dårlig når Høyre løftet fram saker der partiet havnet på kraftig kollisjonskurs med folk flest i nord. Det er i dag umulig å se for seg at en med Rians format ville stått i bresjen for å utfordre den nordnorske folkesjela med slå sammen kommuner og fylker med tvang.

Rian var en politisk håndverker som hadde alle egenskaper som skulle til for å lykkes som ordfører i Nord-Norges hovedstad. Han rykket inn på 1970-tallet og brøt opp Arbeiderpartiets gamle dominans i byen. At han gjorde det i epoken da Tromsø for alvor ble en studentby, er ikke tilfeldig. Han ble den som balanserte i byen med det knallrøde universitetet og en sterk venstreside. Rian sto stødig i sentrum som en folkelig motreaksjon mot alle opprørene og de radikale som ville snu opp ned på alt.

Forholdet til Høyre var preget av opp og nedturer. I 2005 meldte han seg ut og sa til NRK at det var et oppgjør med en streng innvandringspolitikk, privatisering og konkurranseutsetting.

Senere vendte han tilbake til partiet for å slutte fred, og ble igjen valgt inn i bystyret ved kommunevalget i 2011. Han sto langt nede på listen men fikk en enorm mengde personstemmer.

Det forteller historien om hans ikoniske posisjon i Tromsø-samfunnet. Ingen bør bli overrasket dersom Erlend Rian - Tromsøs egen og eneste borgermester - engang skulle havne på sokkel i Tromsø.

Kommentarer til denne saken