Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Hallvard Helland, leder i Oppland Bonde- og Småbrukarlag (OBS), følger opp diskusjonen om beitedyr og fredet rovvilt. Innlegget er overraskende bra, ettersom han faktisk presiserer at det IKKE først og fremst handler om å holde antall rovdyr på et minimumsnivå for å ta vare på bønder, men snarere avveininger mellom selvforsynt matproduksjon og lavest mulig belastning på økosystemene. Dette tilkjennegir en ny og gledelig retning. Øyer/Tretten BS gikk offensivt ut i gd.no den 2. november og krevde at «alle rovviltstammer skal forvaltes til å være så nær bestandsmålet som mulig». Norges BS, altså organisasjonens nasjonale nivå, ga støtte til lokallagets skarpe oppfordring. Er Hellands syn en indikasjon på en gryende intern holdningsendring?
Matproduksjon som samfunnsberedskap må få større fokus
Hittil i debatten er det ingen som har fulgt opp min viktigste innvending; «Det som oppnås ved å redusere rovviltbestandene ned til Stortingets bestandsmål, er kun en marginal og knapt målbar reduksjon av tapstall».
Helland erkjenner likevel de vanskelige avveiningene mellom beitenæring og natur.
Han redegjør godt for behovet for å redusere økologiske fotavtrykk og revurdere import av helse- og miljøskadelige varer. Men så; NBS sin tilnærming er at redusert Brasil-import kompenseres med økt beitetrykk norsk utmark for å ta ansvar for bærekraftig matproduksjon og solidaritet med folk og natur i andre land. Dette er en kynisk og lite bærekraftig forretningsstrategi som i høyeste grad krever alternative tiltak og holdningsendring for å redusere konflikten med norske rovdyr, slik jeg har hevdet.
Helland sammenligner med den truede jaguaren i Brasil, som ikke har en forvaltningsplan. Norge har faktisk utarbeidet slike planer for kritisk truet rovvilt, men vår øverste lovgivende myndighet har vedtatt bestandsmål og forvaltningsregimer som medfører at de forblir kritisk truet i fremtiden. En av de viktigste pådriverne bak kompromisset, som endte opp med uforsvarlig lave bestandsmål, kom nettopp fra norske landbruksinteresser.
Bærekraftstrategien som Helland trekker opp, er altså å ta i bruk enda mer utmark og fjell for å kompensere for redusert import. Dersom lovgivende myndighet i Brasil hadde vedtatt at den allerede truete jaguarbestanden årlig skulle skytes ned til «kritisk truet av utryddelse» fordi brasiliansk husdyrnæring krever mer effektiv arealutnyttelse for å kompensere bortfall av eksportmarkedet i Norge, så ville denne løsningen ganske sikkert blitt oppfattet som usmakelig av fremtidige generasjoner både i Norge og i Brasil.
Helland tar derfor feil når han hevder at NBS ikke har en offensiv mot rovdyr. Årtier med lobbyisme for kritisk lave bestandsmål og krav om at staten skal bidra med midler til å skyte ut noen få ekstra «overskuddsindivider», kvalifiserer mer enn godt nok til å hevde at NBS har en offensiv og dels aggressiv holdning mot fredet og kritisk truet rovvilt.
Det er likevel litt oppløftende at en ledende representant for beitenæringen klart tilkjennegir at økt bruk av utmarks- og fjellarealer skal skje med lavest mulig belastning på naturverdier og økosystemer. Jeg gjentar derfor mitt hovedpoeng: Beitenæringen må legge vekt på andre og mer effektive tiltak enn det ensidige kravet om å skyte noen få «overskuddsindivider». I Hellands prisverdige globale perspektiv, er derfor Brasil-argumentet det sviktende elementet i bærekraftstrategien til NBS. Realiteten er jo at rovdyrbestandene, økosystemene, arealvernet og bøndenes vilkår må styrkes BÅDE her hjemme OG i Brasil.
Morten Kraabøl, Fåberg, biolog