Brexit-jubelen som stilnet

- Britene hamstrer mat og frykter fremtiden. Landet er inne i sin alvorligste krise siden andre verdenskrig, skriver Gunnar Tore Larsen.

- Britene hamstrer mat og frykter fremtiden. Landet er inne i sin alvorligste krise siden andre verdenskrig, skriver Gunnar Tore Larsen. Foto:

Av
DEL

leserinnlegg


Britene hamstrer mat og frykter fremtiden. Landet er inne i sin alvorligste krise siden andre verdenskrig, utrygghet og fortvilelse preger vanlig folks hverdag, mens det politiske Storbritannia opplever tilstander uten sidestykke i landets historie. Og grunnen er Brexit, avgjørelsen et snaut flertall stemte for i juni 2016. Avgjørelsen Senterpartiet, Nei til EU og en ikke ubetydelig del av den politiske venstresiden, ønsket seg og jublet for sammen med Donald Trump, Marine Le Pen, Matteo Salvini og Putin. En avgjørelse som har sendt britene ut i sitt livs uføre, som har svekket EU om enn ikke så sterkt som de ovenfor nevnte hadde håpet. Som har svekket Europa og med det svekket Norge. En avgjørelse med følger som selv den største pessimist ikke hadde kunnet forestille seg. Som viser med all mulig tydelighet at en stor del av dem som stemte for, ikke ante hva de kastet sitt land ut i.

Boris Johnsen skal ha Storbritannia ut av EU 31. oktober. Han vil heller dø i en veigrøft enn å forlenge britenes EU-medlemskap, sier han. Statsministeren som er valgt av et nærmest ubetydelig antall briter sett i forhold til landets samlede befolkning, opptrer som om han har et samlet, samstemt folk i ryggen. Sannheten er at stadig flere av dette folket nå innser hva denne mannen og hans meningsfeller egentlig står for politisk. Johnsen, som forledet mer enn halve folket, sender hjem Parlamentet når landet trenger det som mest og fatter avgjørelser som har lite eller ingenting å gjøre med de konstitusjonelle tradisjoner på denne øya. Partifeller som går imot ham i Parlamentet, ekskluderes, og det konservative partiet er kjørt så langt ut på høyrekanten at de som setter merkelapper på denne type virksomhet, betegner Johnsen og hans menn som populister fullt på høyde med Trump, Le Pen og den stormannsgale italieneren Salvini.

En forsker og tobarnsmor som hamstrer hermetikk og frykter det verste, sa på Dagsrevyens søndagsrevy nå i september at hun trodde det kunne ende med diktatur. I så fall, sa hun, ville hun flytte til Tyskland. Hun hadde dobbelt statsborgerskap.

Samtidig med denne utrygghet, dette kaos, dette politiske sirkus, merkes nå følgene på britisk økonomi. Folk er blitt mer forsiktige, de kjøper mindre, venter og ser. Industri og næringsliv forbereder seg på det verste, en gryende oppgang og optimisme er snudd til det motsatte. Troen på et sterkt, samlet og selvstendig Storbritannia, uavhengig av Brussel og den verdensdelen til unektelig hører til, deles ikke av så mange flere enn Johnsen, Nigel Farage og deres harde kjerne. Stadig flere ser for seg et mer isolert og splittet Storbritannia med et selvstendig Skottland og et Nord-Irland preget av den uro vi tidligere har sett mellom katolikker og protestanter.

For den som har forsøkt å følge med på britenes gjøren og laden, deres hverdager, kultur og kongefamilie, deres fotball og politiske liv siden Harold Wilson tok over makten etter Sir Alec Douglas-Home, for den som på et vis er blitt glad i dette underlige folket, deres sære vaner og skikker, er det tilnærmet smertelig å se hva dette knappe og forførte flertallet har klart å sette i stand. At de lot seg forlede til å tro at et nei til Europa, til EU, til det samarbeidet de måtte vente år på å få ta del i, skulle gi dem en ny og langt bedre tilværelse, er, når vi ser følgene, intet mindre enn tragisk. Det er kanskje også grunnen til at de her hjemme som jublet høyest denne junidagen for tre år siden, er blitt merkbart mer tilbakeholdne med sin brexit-entusiasme.


Gunnar Tore Larsen, Lillehammer


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags