Kristina Quintano på NRKs Nyhetsmorgen i dag om flyktningenes situasjon akkurat nå: «Det finnes nesten ikke noen løsning på denne situasjonen». «Solidaritetsfordeling», sier hun, og mener at Norge både må og kan ta imot mange flere for å avlaste Italia, Spania, Hellas og Malta. Så er spørsmålet om vi vil det da?

Det er etter min mening helt nødvendig å fordele dette. Fire land i Europa tar pr. i dag imot mesteparten av mennesker på flukt, mens resten av Europa sover. Ja, det er problemer her hjemme for tiden, og mange har hatt og har det fortsatt vanskelig. Men ingen av oss må sette oss i en overfylt gummibåt med våre barn og overlate skjebnen til et stort hav fordi situasjonen her hjemme ikke er til å holde ut. Vi må ikke ta med oss våre små og sårbare på en reise som ofte ender i et vått hav, uten noen til å redde oss og nesten ingen som vil ha noe med oss å gjøre.

De aller, aller fleste av de her hjemme som trenger hjelp tas imot av et sikkerhetsnett før vi faller. Det gjør man ikke i Syria, Afghanistan, Irak, Eritrea, Somalia, Libanon. De har ikke noe «sikkerhetsnett».

Kystvakten i de fire landene har overhodet ikke kapasitet til å redde de som setter ut på den livsfarlige ferden. Over halvparten av de som setter seg i båtene er for tiden kvinner og barn, ifølge Budbringeren fra Helvetes daglige rapporter. Det er en Facebook- side som drives av Kristina som i over 20 år har slåss for å sette søkelyset på dette – igjen og igjen mens vi andre sover.....

Når skal vi våkne? Når skal vi innse at det må gjøres en innsats for å forhindre denne tragedien? Vi må og kan som sagt ta vår andel av dette og vi må også følge med på hva våre bistandspenger går til, som Kristina sier. Fra nyttår vil for eksempel FN frata flyktninger i Libanon all støtte og de overlates helt til seg selv. I Bekadalen finnes det store flyktningleirer som er overfylt, tenk deg hva som kan skje når de ikke lenger har noe som helst til sine små eller seg selv.....

Jeg har skreket om dette utallige ganger og jeg fortsetter å skrike, vi MÅ våkne NÅ før vi får enda flere menneskeliv på samvittigheten.

Inger-Lise Gabrielsen, Lillehammer