Dagen da lillehamringer ikke kjenner lukta av gylle og diesel fra Gudbrandsdalen, blir det ille for både byfolk og bygdefolk

VERDIER Å UTVIKLE: GDs politiske redaktør Hallvard Grotli slutter etter å ha fulgt utviklingen i GD-distriktet siden 1980. Han mener Gudbrandsdalen og Lillehammer fortsatt vil være gjensidig avhengig av hverandre.

VERDIER Å UTVIKLE: GDs politiske redaktør Hallvard Grotli slutter etter å ha fulgt utviklingen i GD-distriktet siden 1980. Han mener Gudbrandsdalen og Lillehammer fortsatt vil være gjensidig avhengig av hverandre. Foto:

Av
DEL

KOMMENTAR
Sommeren 2020 blir en sommer knapt noen av oss kommer til å glemme. De fleste av oss håper å se tilbake på en periode der virkningene av koronaen var i ferd med å bli kraftig dempet, kanskje tilbakelagt.

For noen, altfor mange, er vegen tilbake til det «normale» alt annet enn normalt. Det er omstillinger, konkurser, permitteringer, arbeidsledighet, og uvisshet om hva framtida skal bringe.

For noen handler sommervarmen også om ei tid da sorgen etter de som døde av viruset, skal heles.

Så er det som bestilt at alles oppmerksomhet om å feriere i eget land, også skjer parallelt med et sommervær vi ikke hvert år er forunt å oppleve. Myndighetenes paroler og oppfordringer er fulgt lojalt opp med et fokus våre egne reiselivsnæringer ikke alltid er forunt å oppleve.

De siste dagene har bladet «Motor» til bilorganisasjonen NAF presentert 21 innbydende reisemål.

VG yter oss en minst like omfattende påminnelse om hvor det kan være spennende å legge årets ferie. Et eget bilag presentert nylig «50 tips til årets norgesferie».

Selv vår Dronning Sonja bejaer et levende Distrikts-Norge

Noen få og hyggelige forslag handler om opplevelser i våre mange flotte byer. Noen forslag viser veg til stille steder fritt for menneskeskapte påvirkninger.

De aller, aller fleste reisemålene er knyttet til attraksjoner, gjøremål og opplevelser.

I sum er tipsene til sommerens ferieopplevelser betinget av at det bor folk ute i distriktene. Der du kan få en annerledes sommer. Der du møter deler av ditt eget land du kanskje ikke kjenner like godt som på faste reiser sørover til varmen vi så gjerne ønsker oss i løpet av et år.

Men uavhengig av solvarmen, svært mange av de foreslåtte tipsene og reisemålene har sin verdi fordi de gir opplevelser, formidler møte mellom mennesker, historie og særpreg.

Selv vår Dronning Sonja bejaer nettopp et levende Distrikts-Norge. Det er hele tida noe nytt å ta del i og erfare.

Da jeg i påsken 1980 på veg til feriedager i Sør-Fron, møtte Asbjørn Ringen i avishuset i Lillehammer, ble det et møte som for meg skulle sette uutslettelige spor. Jeg ble ønsket velkommen som hans etterfølger som politisk redaktør i Gudbrandsdølen.

- Hvorfor Gudbrandsdalen?

- Hvorfor Lillehammer?

Det er kanskje ikke formålsparagrafen for bedriften som avgjør de aller fleste arbeidssøkeres interesse for å søke på en stilling.

For noen er det viktig. For meg var det viktig.

Jeg fant to setninger som sa noe om hva slags rammer som skulle ligge til grunn for hva jeg skulle komme til å ha som rettesnor – foruten de rent journalistiske kriterier:

– «Avisen skal se det som en hovedoppgave å fremme distriktets interesser både innen arbeids- og næringsliv, kulturliv og sosiale forhold.»

– «Det skal legges vekt på forvalteransvaret i forhold til natur og miljø, og på samvirke mellom by og land.»

Mange år senere. Dagens GD – Gudbrandsdølen Dagningen – er et uttrykk for at mediehistorien også i vårt distrikt har vært i en enorm endring. Og nye endringer vil garantert komme.

Det uforanderlige ligger likevel i GDs formålsparagraf. Nettopp de to setningene jeg har sitert foran ligger uendret som plattform.

Det gir en forpliktelse om å ha blikket festet på hvorfor Lillehammer og Gudbrandsdalen henger sammen i en form for symbiose – et skjebnefellesskap.

Det er mange av oss som har skrevet om hvor viktig det er at byen Lillehammer i sin søken etter økt urbanisering, likevel ikke vender ryggen til dalen. Det vil romme en risiko for at Lillehammer blir marginalisert.

Det uforanderlige ligger likevel i GDs formålsparagraf

Tvert imot. Lillehammer er byen som ligger nærmest til å være byen for Fjell-Norge. Det er knapt mulig å påstå at byen har utnyttet sitt potensial. Også i dette ligger det utviklingsmuligheter. For byen. For distriktet. Og framfor alt for akademia, for en høgskole som i for stor grad har ignorert og ignorerer både forpliktelser og potensial.

For hvilken annen vitenskapelig institusjon skulle ikke være nærmere til å erobre fjellet enn høgskolen i Lillehammer?

Et slikt vakuum skal fylles. Og nok en gang er det NTNU som banker på døra eller som åpner den, som inviterer til dialog.

Viktige initiativ er tatt. Høgskolen i Innlandet har forsømt seg. Alternative løsninger kan bli like viktige - med universitetsregionen norddalen og universitetskommunen Nord-Fron.

Den dagen da lillehamringer ikke kjenner lukta av gylle og diesel fra Gudbrandsdalen, den dagen blir det ille både for byfolk og bygdefolk – for Lillehammer og Gudbrandsdalen.

I 1980 var investeringene i jordbruket på topp etter Stortingets opptrappingsvedtak få år tidligere. Optimismen rådde. Jordbruket ga direkte og indirekte arbeid til svært mange.

Næringen er fortsatt viktig for GD-regionen. Koronaen har bevisstgjort betydningen av å ha matproduksjon i eget land.

Men på hvilke premisser? Hva skal ligge til grunn for at landets sjølforsyning kanskje skal øke igjen, framfor systematisk å bli svekket år for år.

Gudbrandsdalen blir på mange måter et testområde for i hvilken grad norsk matproduksjon skal forankres i å bruke arealer, landskap, utmark, fjell og vidde. Eller om industrialiseringen skal fortsette sin seiersgang, der kravet om å bruke våre arealer blir frikoblet mer og mer.

Det er ikke bare barnehager og skoler som bør utvikle et tettere forhold til matproduksjonen. Også distriktets byer – og innbyggere – har en jobb å gjøre i å ikke bli fremmede for sin egen livline.

Distrikter kan overleve på sin egenart, sitt særpreg. Samtidig vitner politiske debatter nettopp om hvorfor myndigheter må gi noen andre forutsetninger for å opprettholde mangfoldet i våre distrikter.

Bylivet har sine utfordringer. Bygdelivet har også det. Ståstedet for å utvikle spilleregler – virkemidler og lovverk – avgjør i hvilken retning samfunnsutviklingen skal gå.

Denne sommeren er svært mange tilfreds med at vi har mangfoldige byer og distrikter å feriere i. Ferie for mange er arbeid for svært mange andre. Vekselvirkningen gir seg ikke sjøl. Den må bevisst dyrkes og villes.

NHO i Innlandet har avgjort en veg å gå i å erkjenne at infrastruktur og like økonomiske betingelser ikke er tilstrekkelig til å utvikle – ikke bare bevare – Innlandets varierte distrikter.

LO, sammen med kommuner og NHO, har også ugjort arbeid i å legge til rette for en anbuds- og innkjøpspolitikk som ivaretar Innlandets ryggrad – arbeid og bosetting.

Innkjøp og anbud kan høres kjedelig ut. Men betydningen er enorm. Det er muligheter å vinne.

Vår regions viktigste utfordring handler om å ivareta våre barn og ungdommer

Åtte statsministere, seks fylkesordførere, seks fylkesmenn, mange hundre folkevalgte i kommunestyrer og fylkesting har jeg hatt gleden av å følge. Knapt noen vil si at det ikke er viktig å satse på distriktene. I de lange linjer er mye gjort riktig. Dagens reisemål og opplevelser, betinget av lokale vertskap, er til for oss fordi noen gode betingelser og mye stahet og pågangsmot er til stede.

I dette bildet er det at vår regions viktigste utfordring handler om å ivareta våre barn og ungdommer. Nå som før. Utfordringene er bare så mye større.

Ikke minst i ungdomsskolen der grunnlaget så til de grader legges for mulig gjennomføring av videregående skole.

Hvordan Innlandet fylkeskommune lykkes i dette arbeidet vil ha stor betydning for ungdommene, distriktet – og fylkeskommunen.

GD – «by og distrikt» – er limet for og i vår region. Den største kulturbegivenheten som skjer i vår region hver eneste dag, slik tidligere ansvarlig redaktør Kristian Skullerud betimelig minnet om. Her har vi 60 prosent av kundene våre i distriktet, 40 prosent er i byen.

GDs formålsparagraf har samme gyldighet i dag som for 40 år siden. og uttrykket «distriktenes interesser» ble også omtalt i førsteutgaven av Gudbrandsdølen, publisert 2. januar 1894. En slik nervetråd går ikke av moten.

Annerledessommeren 2020 venter på oss. Kanskje kan den romme kime til virkninger vi ønsker oss også på sikt. For byen - og for distriktet.

Hallvard Grotli, politisk redaktør i GD

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags