Alderisme, eller stereotypisering av eldre, er ganske utbredt, men en registrerer det ofte ikke før en blir eldre sjøl.

Med aldersdiskriminering menes bevisst forskjellsbehandling ut fra alder. Det er forbudt etter Likestillings- og diskrimineringsloven som trådte i kraft 1.1.2018. Alderisme er ikke straffbart, men kan være utgangspunkt for mer systematisk diskriminering.

I Stortingsmelding nr. 15 (2017-2018) defineres f.eks. eldre som de som er over 65 år. Her kan vi lese at «Eldre bør få større mulighet til å velge hva de vil spise, og når de vil spise og dele et godt måltid med andre» (s. 17). Erna Solberg sa, med utgangspunkt i denne meldingen, i sin nyttårstale 2017 at «Alle eldre» skal få middagen senere på dagen.

Her blir gruppa over 65 generelt definert som eldre og skrøpelige. Mange over 65 greier fint å ordne maten sin sjøl. Og mange av dem bor ikke på sykehjem. «Jødetesten» kan brukes for å vise alderismens meningsløshet; «Jøder må få middagen servert senere på dagen».

Mitt anliggende her, er å gi et eksempel på at alderismen fører til aldersdiskriminering, nemlig kampen for å fjerne en obligatorisk helsetest for 80 årige bilførere. Stortinget vedtok i forrige periode å fjerne et slik påbud. Samferdselsminister Hareide trenerte saken. Stortinget gjorde et oppfølgingsvedtak, som Hareide også trenerte til han gikk av. Nå ligger saken på bordet til en ny samferdselsminister fra Ap.

Det er to sider ved denne saken som er skremmende, nemlig måten de eldre «helsetestes» på, og premisset om at eldre er farlige i trafikken, og farligere enn andre grupper, noe det ikke er statistisk belegg for. Bilførere med norsk sertifikat, men med bakgrunn fra Midt-Østen scorer høyt i ulykkesstatistikken. Men vi ser at utsagnet «Alle bilførere fra Midt-Østen er trafikkfarlige» (og må spesialbehandles) både er diskriminerende og meningsløst. Hvorfor er det ikke det for bilførere over 80 år?

Testen som brukes straffer personer med dysleksi eller dyskalkuli, det innrømmes også i instruksen. Her skal en lage meningsfylte setninger med oppgitte ord, lage streker mellom bokstaver og tall osv. Alt på tid. Det er forstemmende at Legeforeningen synes dette er en grei test. Denne testen vil luke ut dyslektikere i alle aldre, men benyttes altså bare på personer 80 år eller eldre.

Vi har utfordret «Eldre – ut av trafikken»-lobbyen med å spørre hva det er som er forskjellen mellom eldre i Norge, og eldre i Sverige, Danmark og Tyskland, for å nevne noen land som ikke har slike aldersbestemte tester. Vi har aldri fått svar. I stedet får vi skremselsbilder om at det kan komme en tsunami av demente bilfører på veiene, eller anekdotiske historier om bestefaren som kjørte så dårlig osv.

De andre landene har selvsagt også vurdert tilgjengelig statistikk og funnet at det ikke er noen grunn til å screene de eldre. I Danmark ble en slik testing kostnadsberegnet til 100-150 mill. kroner. En kostnad som ikke ville gi tryggere trafikk. Forskjellen på Norge og de andre landene er ikke de eldres kjøreadferd, det er et eldrefiendtlig byråkrati med altfor stor innflytelse, som nå truer med å velte et tidligere stortingsvedtak..

Sammenlignende studier av screeninger over 25 år i flere land viser at de ikke har noen effekt. Sverige har ikke screening. Finland har hatt det. Det var ingen utslag på trafikksikkerheten, men Finland hadde flere eldre som døde som myke trafikanter (fotgjengere, syklister), siden de ble tatt bort fra biltrafikken. Også i Norge blir flere eldre drept som fotgjengere enn som bilister. Men det teller vel ikke?

Dagens testregime forårsaker store tragedier, og det har klare distriktspolitiske konsekvenser; eldre må flytte fra hjemmene til sentrale deler av kommunen. I Danmark skrev myndighetene at en slik obligatorisk test var å anse som aldersdiskriminering. Men slik bryr vi oss ikke om her i landet.

Rolf Rønning, professor emeritus ved Høgskolen i Innlandet