Dårlige meningsmålinger forfølger regjeringspartiene. Like før sommerfreden senker seg over Stortinget, bekrefter en partimåling Markedsinfo har gjort i Oppland for GD hvor dårlig det står til. Den rødgrønne valgkretsen er ikke hva den var. Ap detter under 30 prosentpoeng og Sp faller fra 26 til 14,3.

Helt annerledes er det for Høyre, som nesten har doblet oppslutningen fra september i fjor til i dag, som i størrelse bykser forbi Sp, og som faktisk også nærmer seg Ap. Og det i et fylke der Høyre har slitt med å skaffe seg lokalt fotfeste.

Målinga reflekterer nasjonale strømninger. Høyre dundrer fram som eneste alternativ til sittende regjering.

Mye av det som er vondt kan forklares med at markedet for elektrisk kraft har gitt også denne delen av landet et sjokk. Når krig i Europa også presser drivstoffprisene til rekordnivåer, når andre bransjer priser inn både tilbakelagte og forventede kostnadsøkninger, sitter Ap og Sp med regjeringsmakt i en dyrtid. De sitter til halsen i trøbbel, og kall det gjerne importert trøbbel.

Verktøykassa er ikke tom, men nesten. Økonomien er glodhet, dels oppblåst av høy oljepengebruk, blant annet for å holde hjul i gang under pandemien, men litt også fordi staten hjelper oss med strømregninga. Flere kompensasjonsordninger, kutt i drivstoffavgifter og andre lindrende tiltak i ei kostbar tid er det ikke rom for, til tross for at den pengekassa vi eier sammen aldri har vært fullere.

Vi er ikke trent for dette. Bankene har kastet penger etter oss i 30 år, og den lave renta har gjort det nesten gratis å bruke andres penger. Etter en mannsalder med svært lav lånerenta, er lånte penger i ferd med å bli dyrere. Lånerenta er rett og slett i ferd med å bli normal, men høy boliggjeld kan gjøre et mer normalt rentenivå til morgendagens mareritt for mange husholdninger. Og det kan ramme ekstra mange, fordi den bufferen i familieøkonomien som skulle gå til å dekke en renteøkning går med til å betale på alt annet som plutselig ble dyrt.

Dette treffer regjeringspartiene hardt. Når Høyre sanker massiv støtte, er det ikke fordi hovedretningen på den økonomiske politikken er vesentlig annerledes. Det er ikke nye kompensasjonsordninger eller store avgiftskutt å hente, men etter åtte som landets leder framstår Solberg som tryggere.

Så bør regjeringspartiene også vurdere sin øvrige dagsorden og retorikk. Å snakke om reversering av reformer og storrengjøring etter åtte år med Høyre treffer ikke. Lite er slik det var for to, fire eller åtte år siden. Få av oss ønsker seg tilbake til gårsdagens løsninger, men er mer opptatt av å finne morgendagens løsninger for dagens feil og svakheter. For Sp sin del, er det for eksempel en idé å lese seg opp på hva lokale partitopper nå sier i debatten om politireformen. Fokus er økte ressurser og rasjonell utnyttelse av ressursene, mer enn gamle strukturer. Det er å se framover i stedet for bakover.

Regjeringskvartalet er ingen tidsmaskin. Regjeringspartiene må vise at de er mer opptatt av morgendagen enn av åra vi har bak oss.