Førjulsvinnerne som feiret Miljødirektoratets nei til dispensasjon fra verneforskriften for Lågendeltaet naturreservat, river seg i håret og omtaler budskapet fra Regjeringskvartalet som noe i nærheten av naturvernets endetid. Klima- og miljøvernminister Espen Barth-Eide (Ap) rammes hardt av kritikken fra alle som mener naturen har tapt. Dommedagsprofetene snakker om hvordan E6 i vedtatt trase undergraver den blodferske, internasjonale avtalen om å stoppe og reversere naturtapet innen 2030. Om dette er det mulig å tenke litt annerledes. Mer om det etter hvert.

Det har vært noen uker med både sinne og fortvilelse i alle skyttergraver. Den som tror at skyttergravene fortsatt er viktige for Lågendeltaet, forregner seg. Nå må den naturfaglige kompetansen få tømt seg for alt hva de mener om både politikere og meningsmotstandere. Nå må noen riste av seg nederlaget og heller bruke kreftene på å spa fram alt hva det er mulig å tenke seg av avbøtende tiltak og vern, i tillegg til det som allerede ligger inne, og som kanskje kan ligge utsatt til dersom det kommer forsøk på økonomisk optimalisering av vegprosjektet.

Nå må de spissformulerte kampanjene på to sider forenes i innsats for å få så mye miljø og naturvern som mulig ut av dette. Og nå må statsråder som leter etter gode løsninger ta den kostnaden som sterkere naturhensyn innebærer, uten å legge alt dette oppå alle de kalkyler Nye Veier har gjort. Når hensynet til natur og behovet for infrastruktur skal forenes, kan det ikke være slik at alt som fordyrer er ensbetydende med mindre samfunnsnytte.

Det har kokt godt den siste måneden, og det er greit at det koker litt ei stund. Samtidig er det en tid for alt. Den marsjordren som statsministeren gir to statsråder handler ikke bare om veg, men også om miljø. Nå er det viktigere å forene, snarere enn splitte. Det gjelder E6 gjennom Lillehammer spesielt, men det gjelder også naturvern generelt. Den som opplever siste dagers klare signaler fra regjeringen som et nederlag, må erkjenne at uten flere allierte tapes også nye skanser.

Hvis Norge skal oppfylle sine forpliktelser om vern og restaurering av natur, kreves en helt annen oppslutning om vernetanken enn hva de siste ukers ordskifte om E6 og Lågendeltaet reflekterer. Du trenger ikke så mye mer enn en finger i lufta for å kjenne hvordan tungsinn og sekterisme snarere mobiliserer motkrefter enn støtte. Hvis sterkt berørte i framtidige vernedebatter skal stå i et debattklima der meningsmotstand er synonymt med dumskap, ender arbeidet for å oppfylle Naturavtalen som ble undertegnet i Montreal før jul i en endeløs rekke konfliktsaker.

Ja, det er bekymringsfullt dersom gamle vedtak om strengt vern kan oppheves med et pennestrøk. Kanskje er det riktig å se på hvordan beskyttelsen av naturområder kan gjøres sterkere. For eksempel ved at noen typer vern vedtas av Stortinget, og at endring eller oppheving må vedtas av Stortinget to ganger (i to stortingsperioder). Om ikke helt og fullt et grunnlovsvern, så noe bortimot. For det kan ikke være et alternativ å ta forvaltningen av naturarven helt ut av de folkevalgtes hender.