Den demokratisk absurde foretaksmodellen

Av
DEL

leserinnlegg
Over hele landet foregår det intense, engasjerte, til dels fortvilte sjukehusdebatter. Som det har gjort i mange år. Vi politikere – lokale, som fylkeskommunale som nasjonale politikere – utfordres til å engasjere oss, til å sloss for gode sjukehus, og gjerne for vårt eget sjukehus.

Sjølsagt skal vi politikere få slike utfordringer. Men vær samtidig klar over at stortingsflertallet, med de to styringspartiene Ap og Høyre som et omforent tospann, har valgt å plassere sjukehusene på god armlengdes avstand fra politikken, fra demokratiet. Foretaksmodellen gir ingen plass for politikere – verken lokale, regionale eller nasjonale – til å arbeide med sjukehus i kommunestyrer – fylkesting – storting. Dette gjør det komplett umulig for politikere flest å bli gode nok på sjukehus. Det er fint og viktig at vi politikere, fra utsida, skriver innlegg, går i fakkeltog, vedtar uttalelser, møter en statsråd i ny og ne, lar oss intervjue av journalister, men det blir ikke noe politisk styring av sjukehussektoren av den grunn.

Foretaksmodellen forutsetter nemlig at vi politikere skal holde fingrene fra beslutningsfatet. Foretaksmodellen reduserer oss
politikere til noen som bare kan trygle, be, fortvile. Det ikke noe organ, ingen demokratisk forsamling, som har som arbeidsoppgave og politisk ansvar å bestemme hva som samlet sett er best for Lillehammer, for Gudbrandsdalen, for Mjøsområdet, for Innlandet.

Hvor lenge skal innbyggere, ansatte, pasienter, pårørende og velgere akseptere at noe av det viktigste velferdsstaten holder på med, skal være organisert på utsida av demokratiet, og dermed også på utsida av alle diskusjoner om hva som samlet sett for kommune- og fylkessamfunn er gode sjukehus?


Kaia Paulsen, leder,
Mizanur Rahaman, formannskapsmedlem,
Aksel Hagen, kommunestyrerepr.
Lillehammer SV

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags