Drukner dagens ungdom i gjøremål så de ikke makter å påvirke egen hverdag?

STRESS: Ungdom forteller om stress, angst og forventninger fra alle kanter. Lytter vi til dem og gir dem sjansen til å påvirke sin egen hverdag, spør Eirin Førsund Feiring.

STRESS: Ungdom forteller om stress, angst og forventninger fra alle kanter. Lytter vi til dem og gir dem sjansen til å påvirke sin egen hverdag, spør Eirin Førsund Feiring. Foto:

Av
DEL

KronikkDette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.«Svikter dagens ungdom demokratiet?», fikk stortingspresident Tone W. Trøen spørsmål om ved besøk på Gausdal videregående skole. Som ombud vil jeg holde fast i dette viktige spørsmålet, men i en annen form: «svikter demokratiet ungdommen»? Jeg undrer: Hvordan tenker vi at flertallet av ungdom skal kunne bli gode på medvirkning og demokrati i en hverdag hvor de har mer enn nok med å fylle alle andre faglige og sosiale krav som stilles til dem?

Dagens ungdom blir omtalt som pliktoppfyllende. Denne ungdommen er likevel ikke preget av engasjement for medvirkning og (elev) demokrati? Hvorfor er ikke dette også ett område hvor flertallet sikter høyt og setter store krav til seg selv. Hvorfor trekker de på skuldrene og ikke tror det gjør noen forskjell? For det er nettopp manglende engasjement skolene og elevrådene forteller om år etter år.

Ungdommene forteller om stress, angst og forventninger fra alle kanter

Har vi laget ett system, med skole, fritid og offentlig liv som har mer fokus på læringsmål, utseende og sportslige aktiviteter, slik at ungdommene vår blir utslitt allerede der? At de rett og slett ikke har overskudd til å påvirke egen hverdag, de må bare komme seg gjennom den? For, våre generaliseringer av dagens ungdom preges også av fokus på psykisk uhelse; ungdommene forteller om stress, angst og forventninger fra alle kanter. Fraværsgrensen ble blant annet nevnt i dette henseende av den samme elevgruppen på Gausdal videregående, som var bekymret for forslaget om fraværsgrense også i ungdomsskolen. Her må vi stoppe opp: Er dette ett eksempel på at ungdommene faktisk sier ifra og prøver å medvirke til egen hverdag uten at samfunnet evner å lytte og justere?

Som ombud erfarer jeg elevenes dilemma. De ønsker gjerne å være med på elevrådsarbeid, lære mer om rollen sin som tillitsvalgt og systemet for å kunne bidra på vegne av sine medelever. Men, når alt kommer til alt, er det mattetimene, neste kapittel og prøver, som «må» prioriteres. Det er resultatet i matte som kommer på vitnemålet, ikke noe om hvor mye man har medvirket til egen hverdag, lært om seg selv og påvirket skolehverdagen til det bedre for seg selv og medelever – så sant som lærere og rektorer. For ja, elevmedvirkning gagner faktisk alle, hele systemet!

Elevrådsarbeid kan ikke bare være gyldig fravær, det må også være verdsatt fravær, nettopp fordi det er med på å videreutvikle både enkeltindivid og skolen/samfunnet som helhet. Det er per i dag en utfordring å få flertallet av elever til å se verdien av å medvirke. Skal vi oppfylle verdiene og prinsippene for grunnopplæringen i Norge om «å gi elevene mulighet til å medvirke og til å lære hva demokrati betyr i praksis, må vi gjøre noen endringer i systemet. Det monner ikke med ett engasjert elevråd eller elevrådsstyre. Vi må ned på grasrota, ned i hvert klasserom, til hver elev. Det er disse, enkeltindividene, som må være med å medvirke i egen hverdag. Disse skal i løpet av skolegangen bli forberedt «på å bli ansvarlige samfunnsborgere» – det skjer ikke av seg selv.

Så, når spørsmålet kommer: «Har ungdommen sviktet demokratiet», tenker jeg vi må snu det: Har vi voksne sviktet ungdommen og demokratiet? Gir vi dem reelle muligheter til å delta eller drukner de i andre gjøremål? Og, lytter vi til dem nå de forteller om stress og press?

Eirin Førsund Feiring, rådgiver for elev- og lærlingombudet, Innlandet fylkeskommune

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags