En kort fortelling om år 2050

Av
DEL

leserinnlegg
Noen må tørre å si det høyt: Om noen tiår så lever det ikke lenger folk rundt omkring på landsbygda vår. Trendene globalt er klare og ubønnhørlig tydelige. I fremtida vil folk på denne kloden bo i klimanøytrale, økologiske byer.

Jordbruket vi lever av vil komme til å slynge seg rundt byområdene. Dette for å redusere forurensende transport, og for å nå klodens bærekraftige klimamål.
Det vil selvfølgelig komme voldsomme protester ute fra bygdene våre. Vi så det allerede ved dette kommunevalget. Endringene vil ikke være initiert nedenfra, men pålagt oss ovenfra, fra overnasjonale institusjoner. Vi kan protestere så mye vi bare greier, men alternativet vil bli å ende opp som en variant mellom dagens Nord-Korea og Saudi-Arabia. For en kort tid.


De fremtidige byene våre vil bli anlagt slik at det er sykkel/gåavstand mellom hjem og arbeid/skoler og nødvendig tjenester som handel. Inne i byene vil det antagelig ligge parker mellom høyhusene. I områder mellom jordbruket og byene vil det antagelig ligge kolonihager. I helgene kan en sykle ut til kolonihagen sin og luke egne grønnsaker, slik bybeboerne i Lillehammer dro til hagene sine i Søre Ål for vel 100 år sida.
Mellom fremtidens byene vil det gå lyntog. Kanskje vil det være noen som husker at det engang gikk kuer og gresset utenfor på jordene der lyntogene nå farer forbi?
Besteforeldre vil om noen tiår kunne fortelle historier til barnebarn sine om at det engang fantes noe som ble kalt privatbilisme. Ungene vil se underlige ut når hun forteller at de fleste familier engang hadde egen bil. Bare tanken på å ta bilnøklene, gå ut i sin egen garasje, starte privatebilen sin og fundere på hvor en skal kjøre seg en søndagstur, vil være helt uforståelig for dem. Så kan bestemora fortelle at det dengang fantes livsstilsrelaterte folkesykdommer - som overvekt, sukkersyke og allergier osv - og som nå heldigvis er blitt en saga blott.


Slik vil det muligens komme til å bli - og vi må først som sist begynne å venne oss til det.

Svein Tore Fauskerud, Lillehammer

Artikkeltags