Er det selvsagt at universitetsstatus får Innlandet til å blomstre?

Av
DEL

debatt
Søknaden fra Høgskolen i Innlandet (HiNN) om å bli godkjent som universitet er foreløpig ikke akseptert av NOKUT. Denne nyheten har ført til oppslag om stor skuffelse med påfølgende repetisjoner fra politikere i media av hvor viktig de mener det er for Innlandet at HiNN får universitetsstatus.

I Khrono.no 9.01.2020 uttaler en rekke regionale politikere seg om betydningen av å få et universitet i Innlandet. De kobler saken opp mot utdanningsnivået i Innlandet og mot utvikling, nyskaping og vekst. Logikken ser ut til å være at avslaget fra NOKUT på universitetssøknaden skaper et tilbakeslag for økt utdanningsnivå og for utvikling og vekst i Innlandet. I hele prosessen av anstrengelser (over snart 20 år!) for å utvikle et Innlandsuniversitet, har det i media blitt tatt for gitt at det faktisk finnes en sammenheng mellom at HiNN får universitetsstatus og de samfunnsmessige, politiske målene alle er enige om; vekst, utvikling. Antakelsen er at et region som Innlandet i et land som Norge kommer til å blomstre bedre ved å ha et universitet lokalisert geografisk i regionen, altså blomstre MER enn å ha en vitenskapelig høgskole der. En slik sammenheng blir gjentatt og gjentatt som om den er helt selvsagt. Men er den det?

Jeg savner et mer nyansert bilde. Siden både høgskolen og universiteter står i vitenskapens tjeneste, savner jeg vitenskapelige begrunnelser for hypotesen om en sammenheng. Hvilke utdanningssosiologiske eller demografiske studier/teorier hviler resonnementet på?

Jeg forventer ikke at politikere og byråkrater skal vite det, men kanskje de i det minste kunne utdype tankerekkene sine noe? På hvilken måte vil utdanningsnivået i Innlandet heves ved at Høgskolen i Innlandet blir til Universitetet i Innlandet? Hva er de mekanismene som får dette til å skje?

Knut Storberget sier til GD at universitetet vil være en viktig impuls til å utvikle næringer som vi skal leve av i framtida. Da er det nærliggende å spørre: Hva er det som hindrer slike prosesser i dag, og hva hjelper? Hva er HiNNs rolle i næringsutvikling i dag? Vil det å være et universitet i stedet for en høgskole være en forskjell som gjør en forskjell i slike prosesser? Hvis ja, hvordan, mer nøyaktig? Dette vet ikke jeg så mye om, men jeg spør fordi jeg vil ha fram et mer kunnskapsbasert grunnlag for påstander rundt universitetsbestrebelsene.

Jeg ser saken og prosessen fra innsiden av HiNN, der jeg arbeider med undervisning i Institutt for Sosialvitenskap. Jeg møter studenter som jobber med mennesker i kommuner, NAV, undervisningssektoren og helsesektoren. Dette er studenter som arbeider med et samfunnsoppdrag, på lik linje med meg og mine kolleger i HiNN.

Min oppgave er å kvalitetsutvikle undervisningen, og sørge for at den er kunnskapsbasert og virkningsfull, altså at studentene lærer og utvikler sin kompetanse. De aller fleste av oss legger sjela si i samfunnsoppdraget, selvsagt med ulik styrke og med ulik forståelse av den samfunnsmessige siden av det. Å jobbe med mennesker betyr for de fleste å jobbe med individer og små grupper. Vi (i HiNN og i praksisfeltene) bidrar til å utvikle menneskers ressurser og bremse skadevirkninger som oppstår fra livet selv, i Innlandet eller andre steder. Dette arbeidet kommer til å pågå med full styrke og med sterk trang til kvalitetsutvikling. Fra mitt ståsted er det å gå fra høgskole til universitet en ganske underordnet faktor i arbeidet.

Jeg tolker NOKUTs vedtak som en påminning om utfordringer vi faktisk har. De karakteriserer noen av fagmiljøene som små og sårbare. Det er noe vi kan kjenne oss igjen i, og som i seg selv er bekymringsfullt. Men det er sjelden en god strategi for å løse problemer å utgi seg for noe en ikke er.

I skrivende stund kom et annet medieoppslag som involverer 12 institusjoner i akademia, inklusive HiNN. Bruken av midlertidige stillinger må ned, og rektorene skal til statsråden for å fortelle hvordan de skal få det til. Faste stillinger høres ut for meg ut som et mer treffsikkert tiltak på vei mot sterkere fagmiljøer enn å presse seg inn i et universitetsformat før den faktiske organisasjonen er moden til det.

Eli Skjeseth, Moelv, høgskolelektor i veiledning, Høgskolen i Innlandet

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags