Gå til sidens hovedinnhold

En gang innflytter, alltid innflytter

Artikkelen er over 5 år gammel

Jeg er innflytter (og tilbakevendt innflytter til og med, om så bare for en kort periode) og jeg er åpent homofil. Det førstnevnte var tungt å bære som liten gutt på barneskolen, der man som eneste i en klasse på 16 ikke ble invitert i enkelte barnebursdager.

debatt Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

En betraktning rundt artikkelen «Flukten fra oss», publisert i GD 13.05.2016

På videregående var det stigmatisering, trakassering og ren mobbing på grunn av legningen min som ble tung å bære. Heldigvis var jeg kommet inn i et inkluderende og omfavnende miljø når den tid kom. Der var det nemlig mange andre innflyttere, med andre bakgrunner enn bygdehierarkiet der det var dialekt, navn og gards- og bruksnummer som telte mest. Likevel føltes det lenge som om de to, innflytter-heten og legningen var alt som definerte meg.

I 2009, som 19-åring, flyttet jeg til Oslo for å studere, og ble der i fem år. Det er ikke til å skyve under en stol at enkelte holdninger som verserte mellom jevnaldrende, hadde krøpet under huden min også, da jeg flyttet til Oslo. Jeg var skeptisk til muslimer, og til mennesker med andre kulturelle bakgrunner, eller rettere sagt til innvandrere generelt.

Den skepsisen forsvant fort, da jeg ble kjent med medstudenter som Amir fra Pakistan og Khamshajiny fra Sri Lanka. De ga meg helt andre perspektiver og holdninger, bare ved å være seg selv, som viste hvor like vi egentlig er. I løpet av de fem årene kastet jeg av meg innflytterstempelet. Jeg innså at det ikke har noe å si hvor man kommer fra, så lenge man er et ordentlig menneske som gjør sitt for å bidra til fellesskapet.

Så, etter fem år med mange endringer, kom jeg tilbake til Sør-Fron. Planen var å bli bare ett år, for å jobbe og få erfaring. Jeg ble et år til, fordi jeg ble tilbudt nye utfordringer og muligheten til å vokse enda mer som individ og yrkesutøver. Men nå er det slutt.

Byen og savnet av mangfoldet blir for stort. I tillegg er stempelet på mange måter tilbake. Jeg blir ikke møtt med «innflytter-holdninger» fra mine kollegaer, og aldri fra elevene på skolen der jeg jobber. Men det blir fortsatt sendt blikk når jeg beveger meg ute i lokalsamfunnet.

Det blir fortsatt snakka bak ryggen min. En gang innflytter, alltid innflytter. Det er slik det føles utenfor jobb. Og det man ble slengt etter på videregående, om at man var mindre verdt fordi man var homofil? Vel, det har blitt betraktelig mye mindre av det, men det er her fortsatt. Heldigvis er jeg så trygg på meg selv at jeg ikke lar det påvirke meg. Ikke veldig, i det minste ...

Les også

– Vi har ikke råd til å jage folk vekk

Les også:

Det er ikke bare meg som har fått kjenne på stempelet «innflytter». Jeg har snakka med hyggelige damer på butikken som har kjent på det samme, det med at det er en kamp som må kjempes for å bli inkludert i det som skjer i lokalsamfunnet. Det samme har også foreldrene mine kjent på, kanskje mest i grenda de bor i.

Poenget med å skrive om dette er todelt. For det første lever jeg med det naive håpet om at troll sprekker i dagslys. At om vi bare snakker nok om ting, så forsvinner slike holdninger helt av seg selv.

Jeg vet også, fra egen erfaring, at det viktigste man kan gjøre for å utvide egne horisonter og utfordre egne holdninger, er å bli eksponert for ulike mennesker og religiøse bakgrunner, da det vil være med på vise mennesket bak de skumle merkelappene som «homo», «innvandrer» og ikke minst «innflyttere».

For det andre er det på tide at også dette synspunktet, «innflyttersynspunktet» og denne opplevelse kommer opp i lyset, at ikke engang innflyttere med samme etniske bakgrunn føler seg velkomne i bygda der de bor. For slik er det faktisk.

Det er flere enn meg som har kjent på stempelet som innflytter som noen som er mindre verdt enn andre, noen det ikke er verdt å omgås eller noen som ikke skal høres på.

Så til det sentrale spørsmålet. Hvordan skal bygdesamfunnet klare å ta imot mennesker med annen religiøs og kulturell bakgrunn når de ikke engang klarer å ta ordentlig imot sine egne? Det er det store spørsmålet som «bygdadyret» må ta stilling til, midt oppe i den store innvandringen vi alle vet at også vil komme til Sør-Fron.

Og til slutt, til dere som kjemper for et varmere og mer inkluderende samfunn: Ikke gi dere. Fortsett å diskutere, fortsett å stå for det dere mener, og fortsett å spre gode holdninger til de som skal ta over etter oss. Det er slike forbilder det moderne Norge trenger.