Graset er grønt for æille ...

Av
DEL

leserinnlegg
De folkevalgte i Lillehammer står overfor krevende prioriteringer når kommunebudsjettet skal vedtas i desember. Ønskene overgår størrelsen på pengesekken. Hva skal prioriteres? Og kanskje enda mer krevende, hva må man si nei til? For også politikere må tørre å si nei.

Ostehøvelprinsippet er for feiginger. Dessuten egner ostehøvelen seg dårlig på kommunale tjenester. Velferd er ikke ost. Jeg ønsker meg politikere som nå tar stilling til hva det skal kuttes i og hvilke tjenester vi skal levere og prioritere, og ikke overlate til den enkelte virksomhet innen helse og skole å kutte.

Jeg tror det er mulig å oppnå en fordeling av pengene som oppfattes som rimelig og rettferdig av alle parter, også innbyggere, brukere og pårørende. Dersom man er villig til samarbeide og legge partikjepphester til side. Hvordan kan dette gjøres? Jo, hvis man tar utgangspunkt i at en ulik fordeling av goder skal komme de svakeste til gode.

Hvorfor er dette mest rettferdig? Rettferdighet nås hvis vi alle tenker at den «opprinnelige» kontrakten mellom menneskene om dannelsen av staten/kommunen inngås i en situasjon hvor ingen vet hvordan våre spesielle interesser og behov ville bli berørt av de grunnleggende prinsipper som kontrakten bygger på. Den har det moralfilosofen John Rawls kaller et «uvisshetens slør» (eng. the veil of ignorance).

Vi vet altså ikke hvilken posisjon og ressurser vi vil få i samfunnet. I en slik situasjon ville vi alle ha gardert oss og tatt utgangspunkt i at vi havnet i en situasjon med lav sosialøkonomisk status. Det er godt dokumentert at vi mennesker misliker å "tape" mye mer enn vi liker å "vinne". Et slikt rettferdighetsprinsipp får derved en utjevnende effekt, med ett viktig unntak: De dårligst stilte bør kompenseres ved at de gis spesielle fordeler.

Derfor bør budsjettet som vedtas ha en tydelig sosial profil hvor multihandikappede, barnefattigdom, og pleietrengende styrkes. Kuttene må tas andre steder. Akkurat som Alf Prøysen uttrykte det i Jørgen hattemaker fra samlealbumet Du ska få en dag i mårå (1971): "Sola skinn på deg, så skuggen fell på meg, men graset er grønt for æille."

Ulf Holberg, Lillehammer

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags