Helse og omsorg – offentlig eller privat drift?

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I GD 12.09 tar Ingunn Trosholmen opp temaet privat kontra offentlig drift i helse- og omsorgssektoren. Hun uttrykker bekymring over at private løsninger vil føre til en todeling av sektoren med større forskjeller mellom brukerne av disse tjenestene.

Det neste spørsmålet blir da: Hva er det som skaper et marked for privat virksomhet på området? Vi behøver ikke å gå ut over kommunegrensen for å se det.

For ca. 5 år tilbake vedtok Lillehammer kommunestyre å fjerne 40 årsverk innen helse- og omsorg. Dette ble foreslått av Ap, Venstre og SV, bifalt av Høyre, mens de øvrige partiene så vidt jeg husker satt musestille i båten.

I ettertid har det vist seg at vedtaket faglig sett var særdeles svakt begrunnet, og sørget for at kvaliteten på Lillehammers helse- og omsorgstjenester havnet i bunnsjiktet blant landets kommuner. Vedtaket har også tappet kommunekassen for et tresifret millionbeløp i bøter til helseforetaket, overtidsbetaling til fast ansatte og: NB – kjøp av tjenester hos private vikarbyråer.

En skulle tro at det ideologiske grunnlaget for de tre partiene som satt i posisjon i forrige periode skulle tilsi at de tok grep for å få Lillehammer kommune bort fra bunnsjiktet, men nei.

Før valget lovte de tre partiene at det skulle komme 10 mill. kr for å styrke grunnbemanningen på denne sektoren, men når realpolitikken overtok etter valget ble det i stedet stilt krav om innsparinger i millionklassen. At Kr. F og MDG velger å støtte et slikt løftebrudd er uforståelig, når de i stedet kunne brukt en fri stilling til å skape en annen retning for politiske vedtak innen helse- og omsorgssektoren. Et krav om endring ville dessuten tvunget partier i opposisjon til å ta stilling til en endret budsjettpolitikk gjennom å støtte forslag til vedtak om forbedringer.

Vi ser videre en faglig ledelse for sektoren som ikke stiller opp for brukerne av helse- og omsorgstjenester, men aksepterer en vedvarende underbudsjettering for sitt arbeidsområde. Budsjettdisiplin er altså viktigere enn å dekke brukernes behov for tjenester. Budsjettdisiplin er en vesentlig del av grunnlaget for begrepet «ny offentlig ledelse», en arbeidsform som en kjent konservativ politiker, Victor Norman, mener er ubrukelig for denne sektoren.

Bildet av den administrative ledelsen blir heller ikke komplett uten å ta med at den motsatte seg å ansette den eneste kvalifiserte søkeren til en stilling som sykepleier uten å ha noen holdbart grunnlag for beslutningen. Det resulterte naturligvis i en erstatning på kr 30.000 til søkeren.

GDs artikkel fra 24 juni i år om saken, avdekker forhold om arbeidsformen i Lillehammer kommune som burde ha ført til en oppfølging fra avisens side, og en sterkere beklagelse fra kommunalsjef Tennstrand enn at: «vi har avdekket svakheter.» Å unnlate å ansette den best kvalifiserte søkeren burde blitt kalt tjenesteforsømmelse siden det er et svik overfor brukerne.

Med denne bakgrunnen er det lett å fastslå at politiske og administrative vedtak har skapt et grunnlag for drift av private helse- og omsorgstjenester på Lillehammer. Det er neppe tilfeldig at Volvat har valgt å starte virksomhet her.

Olav Bonesmo, Lillehammer

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags