Hold fokus på psykisk helsevern

Kristina Bruset og Anne Bi Hoffsten, divisjonstillittsvalgte for NSF i Divisjon psykisk helsevern SI er bekymret over presset mot psykisk helsevern. Ill.foto fra Reinsvoll.

Kristina Bruset og Anne Bi Hoffsten, divisjonstillittsvalgte for NSF i Divisjon psykisk helsevern SI er bekymret over presset mot psykisk helsevern. Ill.foto fra Reinsvoll. Foto:

Av
DEL

leserinnlegg 
Psykisk helsevern i Innlandet har redusert med mer enn 60 sengeplasser siden 2013, i 2020 telles det 202 sengeplasser, noe som skal ned til 170 innen den nye sykehusstrukturen skal være på plass. Sykehusene er tenkt å bli mer utadvendte og behandlingen skal dreies over fra døgninnleggelser til dagtilbud. Tjenestene skal over i poliklinikker, lokalmedisinske senter, utadrettede tjenester som FACT team og andre ambulante tjenester alt for å sikre ett bedre samarbeid mellom kommune og spesialisthelsetjenesten. Pasienten skal få hjelp der pasienten er, #alleskalhjem. Er vi klare?

Hverdagen til sykepleiere og andre ansatte i psykisk helsevern beskrives med noen fellesnevnere når vi møter dem: Overbelegg, brannslukning, dårligere pasienter, lengre tid uten bedring, mer vold og trusler, mindre tvang men derav også mindre tid.

Rundt om i Innlandet jobber det ett sterkt og kompetent mannskap, som hver dag står på for sine pasienter, for å møte pasientene der de er i sin sykdom og sine liv. Felles for alle er at de ønsker å gi pasienten den behandlingen vi vet hjelper når krisen og sykdommen herjer. Vi vet at pasienten trenger ro, tilstedeværelse av trygge relasjoner og ikke minst hjelp til å gjenopprette god psykisk helse ved å gjenopprette og/eller innføre gode rutiner, vaner og bygge en god evne til egenomsorg.

Det bekymrer oss når sykepleierne i døgnenhetene forteller at de ikke en gang har tid til å sette seg ned med pasienten og kartlegge hva som skal til for å nå dette felles målet, dette fører til lengre innleggelser tross for at målet er å få ned antall liggedøgn per innleggelse. Og at de behandlende sykepleierne i poliklinikk sier at de allerede kjenner at tiden ikke strekker til i samtaler før det popper opp varsel om neste pasient. Det kreves større effektivitet, flere samtaler, mer behandling men uten ressursene eller sengeplassene til å gjennomføre det på en god faglig måte som gir pasientene god behandling.
Pasientene opplever i større grad å være til oppbevaring enn i behandling før de så må ut av sykehuset raskere enn tidligere. FACT teamene gjør sine inntog, og vi ser at dette er god behandling for pasienter innimellom kriser og forverringer og at det fører til færre og kortere innleggelser hos pasienter som tidligere har hatt mange og lange innleggelser. Men, dette ser vi der disse tjenestene kan være i umiddelbar nærhet til pasientene. Tjenester som kan benyttes på kort varsel fordi de er i pasientens nærhet. Dette vil være vanskelig i store deler av Innlandet, da det er store geografiske spredninger.

Det er heller ikke slik at disse pasientene aldri kommer til å trenge innleggelser igjen, så å bevare kompetansen og plassene vi har i døgnavdelingene er særdeles viktig. I sykehustalen i Januar 2020 sier Bent Høie at de skal gjøre en utredning for å kartlegge pasientens behov og om de har bygget ned døgnplasser i psykiatrien for raskt. Vi mener at det har skjedd, vi trenger ingen utredning, vi ser det i hverdagen til alle sykepleierne, både poliklinisk, i DPSene og i døgnavdelingene. Poliklinikkene får flere pasienter, men føler allerede at de henger bakpå, hvordan skal vi få brukt kompetansen som ligger der hvis vi ikke har tid eller nok personell?
Det er en økning i vold og trusler vi må ta på alvor, til tross for dette har de som jobber tettest på pasientene klart å redusere bruk av tvang. Hvordan er det mulig?

Jo, det er mulig fordi vi har kompetente sykepleier og andre faggrupper som hverdagsleder, prioriterer og bruker sin kunnskap, omsorg og tydelighet hver dag for å kunne hjelpe disse pasientene med tid og tilstedeværelse istedenfor å trykke på alarmknappen og bruke tvang. Men det koster, det koster tid og ressurser.

En utfordring ved dette er at det nok dessverre går utover tiden med de pasientene som ikke lager så mye lyd, de som ikke krever noe, men som også har ett like stort behov for tid, ro og tilstedeværelse. Pasientene trenger dette, i en ny forskningsartikkel beskriver pasientene sitt drømmesykehus, og der beskriver pasientene selv den behandlingen de ønsker og trenger slik: Det er bredspektret behandling, med gode relasjoner, mindre medisiner og fokus på de grunnleggende behovene: søvn, mat og ikke minst å rydde opp i tanker følelser og lære mer om seg selv og egen tilstand.

De anerkjenner betydningen av en innleggelse på en helseinstitusjon hvor alt dette kan fåes på ett sted. Det er i relasjonene til helsepersonellet at helse skapes. Og dette ønsker de i tillegg til oppføling ute hos sine behandlere og de som følger de opp i det daglige, ikke istedenfor. (Helsefremmende sykepleie i psykisk helsevern –pasienters drømmesykehus, publisert 12.02.2020)

Vi ønsker også en helsetjeneste som har tid til å gi gode opplevelser, ha fokus på fysisk aktivitet og kunne skape gode opplevelser ute i naturen som ett verktøy til å håndtere livet også etter utskrivelse. Vi trenger døgnavdelingene og sengene i tillegg til de utadgående tjenestene, og for at liggedøgnene skal gå ned trenger vi mer ressurser som kan gi dette helsetilbudet vi vet virker og som helsepersonellet i Innlandet er kompetente og istand til å gi, hvis gitt muligheten.

Det er mange avgjørelser som skal tas i årene fremover, helsevesenet er avhengig av å være i konstant endring for å møte nye behov, etablerte behov og for å følge med på utviklingen av både samfunn, pasienter og teknologi. Det er bekymringsfullt at dette i alt for stor grad gjøres i utvalg hvor de som er nærmest pasientene og innehar faglig kompetanse, erfaringer ikke er representert.

Lederen i Norsk Sykepleierforbund tar opp denne problematikken i ett blogginnlegg publisert i Dagens medisin, basert på ett innlegg hun holdt på NSH lederkonferanse nå i Februar:
«Jeg tenker det er på tide å gjøre noe med dette. «Snu pyramidene», som jeg skrev i mitt forrige blogginnlegg. Men det trengs noe mer. Sykepleietjenesten med alle sine sykepleiere, helsefagarbeidere og assistenter utgjør den største personellressursen i helse- og omsorgstjenestene og står for det meste av pasientkontakten. På tross av dette er denne tjenesten ofte ikke representert i toppledelsen i kommuner og helseforetak. Flere av landets helseforetak har ingen sykepleiere med ansvar for sykepleietjenesten, i sin toppledelse. Det samme gjelder i kommunene hvor fraværet av helsefaglig kompetanse i toppledergruppene er betydelig.»

Vi tror at dette er en av faktorene som vil gjøre oss istand til å ivareta våre pasienter, ansatte og følge den utrolige utviklingen vi ser i samfunnet vårt i dag.
«Å få sykepleieperspektivet inn i strategiske beslutningsorgan både lokalt, regionalt og nasjonalt vil utgjøre en slik forskjell.»

Kristina Bruset og Anne Bi Hoffsten, divisjonstillittsvalgte for NSF i Divisjon psykisk helsevern SI

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken