Hva jeg snakker om når jeg snakker til kuer

Svein Tore Fauskerud snakker med kyrne, blant annet om at han ikke spiser dem ...

Svein Tore Fauskerud snakker med kyrne, blant annet om at han ikke spiser dem ... Foto:

Av
DEL

leserinnlegg
Jeg liker godt kuer - jeg vokste opp med dem rundt meg. Jeg liker å drikke melka deres, og jeg har også flere ganger spist kjøttet deres. Når jeg som syklende pensjonist treffer kuer under mine sykkelturer, pleier jeg ofte å stoppe for å slå av en prat med dem.

Kuene på den norske landsbygda ser så rolige og trygge ut, der de står og ørter på andre siden av gjerdene sine. Med store, blanke øyne ser de opp på meg der jeg står skrevs over sykkelen min.

Jeg kan prate med kuer om alt som faller meg inn. Trenger jeg å muntre meg selv litt opp, kan jeg også komme til å skryte litt. I full fortrolighet kan jeg fortelle dem at om jeg legger sammen alle km jeg har sykla her på kloden og strekker dem ut, så er jeg nå snart ferdig med min tiende runde rundt ekvator. Strekker en denne distansen videre ut i verdensrommet, så passerer en månen, pleier jeg å legge til. Kuene ser ikke alltid like imponerte ut, men kan av og til nikke høflig tilbake med hodene sine. Jeg vet ikke om kuer er ironiske.

For også å skryte litt av dem, kan jeg fortelle kuene at jeg på mine sykkelturer rundt om i verden knapt har sett noe mer storslagent enn den norske landsbygda. Med sine vakre gårder med nymalte hus og nyklipte plener og rosemalte postkasser i veikanten oser den norske bygda i dag av trivsel og rikdom.


Da jeg vokste opp var den norske bygda ofte svært fattigslig å se til. Nesten slik jeg for noen år sida så da jeg sykla rundt i Midtvesten av Amerika eller tråkka rundt i Øst-Europa. Utenlandske venner har fortalt meg at da de hadde vært på ferie i Norge på 1960-tallet, så hadde det slått dem hvor fattigslig folk bodde og også gikk kledd her.

Det er lett å se at bonden ute på den norske landsbygda i dag tar faget sitt på alvor. Også det estetiske, stort sett har en tatt seg tid til kantslåtten på de fleste av jordene jeg passerer nå til dags. Jeg kan fortelle kuene at de norske bygdene i dag ser nesten like storslåtte ut som de rikeste villastrøk rundt Hollywood. Jeg forklarer kuene mine at dette kan vi takke våre dyktige politikere for. Etter at oljen begynte å strømme inn på 70-tallet har de brukt nesten tre tusen milliarder kroner på å ruste opp den norske landsbygda. Dette har vært vel anvendt midler, forteller jeg alvorlig til kuene, isteden for å spille på børs eller investere i fancy gater i London og Paris. Jeg tror ikke kuene jeg møter forstår så mye av økonomisk teori, men det er godt å få sagt det til dem.

Og så kan jeg slutte samtalen med disse kuene med å komme med en smule kritikk. Jeg kan fortelle dem at jeg synes de forskjønner bygda men at jeg har sykla de fleste av kilometerne mine rundt på denne kloden uten å spise kjøtt. At jeg tidlig i livet bytta ut animalsk protein med vegetarisk proteiner. Dere må spise 10 kg gras for hver kg kjøtt dere legger på dere, forteller jeg dem. Og så sykler jeg enda bedre på vegetarisk protein enn på animalsk protein, legger jeg til. Det er selvfølgelig ikke særlig politisk korrekt å si dette høyt ute på den norske landsbygda, men skitt au, jeg er kun en syklende vegetarianer som slår av en prat med bygdas kuer.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags