Ordførerkorpset i Gudbrandsdalen – prat eller handling?

NYTT TING: Gudbrandsdalstinget debuterte på Dale-Gudbrands gard i april. Ordførere, rådmenn, fylkesordfører og representanter fra fylke og stat samles på nytt torsdag/fredag.

NYTT TING: Gudbrandsdalstinget debuterte på Dale-Gudbrands gard i april. Ordførere, rådmenn, fylkesordfører og representanter fra fylke og stat samles på nytt torsdag/fredag. Foto:

Av
DEL

KOMMENTAR


Dag Erik Pryhn, Ap-ordfører i Sel, sa det presist i april i år: Det nye Gudbrandsdalstinget må bli en spisset politisk arena, ikke en utredningsarena.

Dessverre ser det ut til at Pryhn ikke får sitt ønske oppfylt. Ett år etter etableringen i fjor høst er det lite som tyder på at Gudbrandsdalstinget skal bli en operativ arena for politikkutvikling.

Ambisjonene skulle handle om å styrke og å posisjonere 12 kommuner i Gudbrandsdalen. Innad og utad. Særlig når nye Innlandet fylkeskommune snart ser dagens lys.

Men det nye tinget gis ingen makt. Ikke utover det at forumet med 12 ordførere og andre inviterte samles til to årlige samlinger. Bør ordførerne heller spare av sin tid?

Innland fylkeskommune snekrer sin plattform. Inkludert hvordan politisk arbeid skal organiseres og driftes. Også overfor etter hvert 46 kommuner og 9–10 regionråd.

Det er slike råd som er fellesnevneren for Valdres, Østerdalen og Gudbrandsdalen. Der ulikheten er Gudbrandsdalens fravær av å samle kreftene.

Gudbrandsdalstinget kunne ha kime i seg til å bli et mer slagkraftig organ på vegne av 12 små kommuner. Men slik blir det åpenbart ikke.

Even A. Hagen, fylkesordfører i Oppland fylkeskommune, kanskje også i Innlandet fylkeskommune, ble utfordret i fjor: Hva ønsker fylkeskommunene av kommunene i Gudbrandsdalen?

Svaret var like utydelig da som nå. Heller ingen dragkraft var det å få fra Lillehammers ordfører, Espen G. Johnsen.

En halvlunken og utydelig støtte fra Lillehammer som motorkraft for et dalføre som trenger vitalitet, er ikke framtidssvaret.

I løpet av 10 år har folketallet gått ned i ni av 12 kommuner i Gudbrandsdalen. Uten innvandring hadde også Lillehammer, Øyer og Gausdal hatt tilbakegang.

Verre vil det bli. Utfordringene blir større. Hvordan skape et felles politisk klima og en arena som tør å utfordre – innad, som utad?

Strategien for Gudbrandsdalen må være: Hvordan skape optimisme og framgang selv med forutsetningen om at folketallet vil gå ned? Til dels kraftig ned.

Hvordan forene kompetanse og kunnskap, politikk og næringssatsing med forutsetningen om videre nedgang i folketallet?

Utfordringene er de motsatte av hva mange regioner opplever i vårt land. Kontrastene mellom Mjøsområdet og dalførene kan bli formidable. Da må det også kraftig lut til for å forene makt og politikk i distriktskommunene.

Det må være tid for en kraftig oppvåkning i Gudbrandsdalens politiske lederskap. Da må verktøykassa utformes deretter.

Verken dagens regionråd eller tinget er et endelig svar.

Hallvard Grotli

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags