Bare en time hos frisøren ...

Han hadde flyktet fra et av verdens mest brutale land. Han hadde mistet mor og far. Han forsørget tre søsken. Men det visste jeg ingenting om da han kom med saksa ...

Kristian Skullerud

ansvarlig redaktør

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

FRAMTID I LILLEHAMMER: Reisen fra krigens redsler til en stille frisørtime i Lillehammer er utgangspunktet for Kristian Skulleruds lørdagskommentar.Illustrasjonsfoto.

FRAMTID I LILLEHAMMER: Reisen fra krigens redsler til en stille frisørtime i Lillehammer er utgangspunktet for Kristian Skulleruds lørdagskommentar.Illustrasjonsfoto.

DEL

KUN 99 kr for alt på nett! Les plussartikler og del tilgangen med familien

kommentar 

Tillat en litt personlig tone. For livet har noen merkedager. Noen stoppunkter. I blant blir slike dager tankedager. Dager for refleksjon. Hva er viktig i livet? Hvilke opplevelser og erfaringer setter spor? Har preget oss? Gir livet innhold?

Vi har alle hatt opplevelser som blir ekstra store. Sterke. De som rører ved de innerste følelser. Gode og vonde. De som ofte handler om det helt eksistensielle. Liv og død. Men likevel: Det er hverdagsopplevelsene som preger oss sterkest. De opplevelsene som vi kanskje går rett forbi. Men som vi i ettertid ser klarere. Ser betydningen av. Eller de uventede opplevelsene som vi umiddelbart vet at kommer til å prege oss lenge. Det skjedde nylig. I en frisørstol.

En mørk november tidligkveld. Et akutt behov for å bli kvitt uregjerlig grått hår. En slik situasjon og et slikt tidspunkt hvor de fleste salonger har låst inn saksa. Gode råd blir dyre. Og hårklippen enda dyrere. Men en kan ta imot på kort varsel.

Han virker oppsiktsvekkende ung. Hilser i hånda og smiler beskjedent. Viser plass i stolen foran speilet. Det alltid like brutale speilet. Skarpt flomlys som gir hvitt ansikt på grå bunn. Et alltid like deprimerende møte med rynker og alder.

Den unge frisør spør om ønsker, og avslører at han ikke helt klarer å plassere norske ord i riktig rekkefølge. Hud og ansiktstrekk har allerede fortalt at det er to muligheter. Adoptert eller flyktet. Språket bekrefter det siste. Han fører saksa med sikre bevegelser og sier ikke stort. Men kunden i stolen er av de nysgjerrige.

Jo, han er flyktning. Fra et av verdens mest krigsherjede land. Nøkternt og stille kommer historien om hans liv. Bit for bit. Ikke slik at det plager han å fortelle, men heller ikke slik at ordene kommer lett. Mor og far ble to av krigenes mange tusen ofre. Han og tre søsken flyktet mot tryggheten. Til Norge. - Det er stille og godt her, sier han smilende. Veldig stille.

De har ordnet seg et hus sammen. De fire. Litt utenfor byen, men det går greit. En søster er praktikant. En bror og en søster går på skole. Han tjener pengene. Med saks og kam. Han har fått noen venner og liker Lillehammer. Det er litt vanskeligere for søstrene. De har ikke blitt kjent med så mange. Og en av dem husker mye fra krigen. Hun tenker mye på det. Han var så ung da alt det vonde skjedde og husker ikke så mye. Det er han takknemlig for. Men han tenker på familie ... På mor og far.

Han har lest i avisa om en funksjonshemmet jente som ble mobbet. Det plager han mye. Han vil gjerne ta utdannelse for å kunne jobbe med funksjonshemmede. Hjelpe andre som trenger det. Han trives som frisør. Han treffer mange mennesker som ofte forteller om seg selv. Men drømmen er mer utdannelse. - Det får vente. Jeg kan kanskje begynne på skole igjen når søsknene mine har fått sin utdannelse?, spør han håpefullt. Som han også håper at han snart skal få vite at han er blitt norsk borger. Han og de tre hjemme i huset.

Slik ble en akutt frisørtime en hverdagshistorie for livet.

Artikkeltags