Kvinnekraft for forsterket endring – også i Gudbrandsdalen

LIV LAGA: Øverst f.v. Torill Bye Wilhelmsen, Åshild Myhre Amundsen, Mette Vårdal, Mai Bakken, Eldrid Rudland, Iselin Vistekleiven, Marit Sletten, Ida Amble Ruge, Camilla Melgård, Anita Koot, Unni Strand og Kristin Grøthe har i GD formidlet ideer og framtidstro på videre utvikling i distriktet.

LIV LAGA: Øverst f.v. Torill Bye Wilhelmsen, Åshild Myhre Amundsen, Mette Vårdal, Mai Bakken, Eldrid Rudland, Iselin Vistekleiven, Marit Sletten, Ida Amble Ruge, Camilla Melgård, Anita Koot, Unni Strand og Kristin Grøthe har i GD formidlet ideer og framtidstro på videre utvikling i distriktet.

Av
DEL

KOMMENTAR

«LIV LAGA – utvikling i distriktet». Vignetten har gått igjen på tekster mange kvinner i Gudbrandsdalen har skrevet i GD i sommer.

Tekstene konkluderer alle som en: Det ér gode, ja, svært gode muligheter for en offensiv utvikling i vårt distrikt.

Så, hva er problemet? Kan vi ikke bare fortsette som før?

Svaret er et åpenbart nei. De viktigste hindrene er forankret i oss selv. I våre egne hoder.

Hallvard Grotli

Politisk redaktør

Knyttet dels til holdninger som sperrer. Knyttet dels til kompetanse vi ikke har. I sum hindringer som representerer barrierer mot endring, mot å se muligheter – og så være åpen for at framtida vil stille andre krav.

Det mest åpenbare hinderet er teknologisk begrunnet. Det er en gåte hvordan tilsynelatende utviklingsorienterte partier som Høyre og Frp i regjering, ikke tar ansvar for at fiberteknologi som grunnleggende infrastruktur, skal komme alle til del. Regjeringen snakker ned distriktene når den ikke viser mer handlekraft for å likestille forutsetningene for næringsliv, arbeidsliv og bosetting.

Fravær av handling bør ramme alle partier ved kommende valg som ignorerer satsing.

Gitt en offensiv for fiber, ligger hansken hos lokale myndigheter. Ap- og Sp-politikere i fleng – de som styrer våre kommuner – må våge mer.

De må spørre seg: Hvilke strukturer trenger vi for å yte mer for innbyggere og næringsliv? Hvilken kompetanse må offentlig sektor kunne by på for at privat sektor kan få enda mer vekstkraft? Og like viktig: Hva slags tjenester skal rigges for at barnefamilier skal tiltrekkes til våre bygder og små byer?

Torill Bye Wilhelmsen fra Vågå beskriver i sin tekst en virkelighet vi lenge har hatt: Etablering av arbeidsplasser som er stedsuavhengige. Trenden for et slikt arbeidsliv er økende. Sterkt økende. Og Gudbrandsdalen – med sine mange fortrinn – må knekke kodene for hva som kan gi vekst til et slikt arbeidsliv.

Er våre 12 ordførere og 12 rådmenn à jour med hva som kreves?

Gudbrandsdalen er i ferd med å bli del av Oslo-marka. Hytte- og friluftsliv genererer enorme verdier for noen. Og produserer mange arbeidsplasser med lavlønnsprofil for de fleste. Gjerne med «Nordsjø-turnuser» for arbeidstakere langt unna vårt eget distrikt.

Klarer – og tør – lokalpolitikere se og erkjenne behovet for å bremse hytteboomen? Hva slags bærekraftig og kompetansemessig arbeids- og næringsliv skal bli bærebjelkene framover?

Jo, da, det er «Liv laga» i Gudbrandsdalen, i våre distriktskommuner. Kvinnenes innspill i GD i sommer viser både en reell og potensiell kraft til endring. Kraften må tas videre.

Det er ikke bare én sannhet som gjelder. Det som fungerer, må forsterkes. Behov for endringer må erkjennes. Dette vil kreve mer av oss alle.


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags