Maktkamp trumfer kvalitet i Sykehuset Innlandet

Styreleder Anne Engers forgjenger i Sykehuset Innlandet, Bente H. Mejdell, sa i august 2010 «Look to Lillehammer». Da startet et rabalder som avtroppende Morten Lang-Ree vil fullføre: Radbrekke et sykehus.

Hallvard Grotli

politisk redaktør i GD

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

VEKSLING: Sykehuset Innlandets nye adm. direktør Alice Beathe Andersgaard (t.v.) skal overta et helseforetak med betydelige indre spenninger. Her sammen med styreleder Anne Enger. Foto: Kjell Haugerud

VEKSLING: Sykehuset Innlandets nye adm. direktør Alice Beathe Andersgaard (t.v.) skal overta et helseforetak med betydelige indre spenninger. Her sammen med styreleder Anne Enger. Foto: Kjell Haugerud

DEL

KUN 99 kr for alt på nett! Les plussartikler og del tilgangen med familien

KOMMENTAR
Sykehuset Innlandet skal spare penger. For å frigjøre midler til nye prioriterte oppgaver. For å forberede seg til en framtid der det kreves stor egeninnsats for å få på plass et helt nytt sykehus.

Styreleder Anne Enger har derfor varslet tøffe vedtak for å få mer orden på økonomien i Sykehuset Innlandet. Det er et budskap som har forståelse og rimelig god klangbunn i store deler av helseforetaket.

Styret har likevel lagt noen føringer: Tiltakene som skal legges fram til behandling skal være kvalitetssikret faglig og økonomisk. Det skal ikke iverksettes tiltak som har liten økonomisk virkning, og som samtidig skaper faglige konflikter.

Adm. direktør Morten Lang-Ree har mer å ta hensyn til. Helse Sør-Øst (HSØ) – det regionale helseforetaket – vil ikke ha noe av at Sykehuset Innlandet rokker ved hovedprofilene dagens sykehus har. I alle fall ikke før det er endelig slått fast hva slags framdrift det skal være for et planlagt, nytt hovedsykehus.

Dette innebærer at HSØ vil forebygge manges frykt, og noens håp: Dersom det ikke blir bygd et nytt sykehus, skal ikke posisjoneringer på kort sikt endre sykehuskartet i Oppland og Hedmark.

Et ikke ubetydelig poeng kan også være dette: HSØ vil neppe ha ønske om å sende med en medgift til påtroppende direktør Alice Beathe Andersgaard om et Sykehuset Innlandet i indre opprør – faglig og politisk.

Vil ikke alt dette legge begrensninger på SI-styrets handlingsrom for nødvendige økonomiske tilpasninger?

Jo, avgjort. Det har da også styret erkjent og lagt ved som styringssignal til Lang-Ree, sist i styrets møter i november.

Desto mer interessant er det å følge en tidligere langt på veg handlingslammet adm. direktørs epilog som sykehusleder.

I en situasjon der Hedmark har fire sykehus og Oppland har to, i en situasjon der det går større sykehusressurser til Hedmark enn til Oppland – i en slik situasjon er det at Lang-Ree over tid har posisjonert seg for en «grand finale»: Å sende regningen for nødvendige endringer i all hovedsak til Oppland, og med enda mer tydelig adresse; til Lillehammer.

Mejdells hyllest til Lillehammer i august 2010 voldte betydelig besvær. Et sykehus med komplett medisinsk profil, i stand til å være et profilert og anerkjent traumesykehus i Sykehuset Innlandet, ble hardt å svelge. For var ikke dette en urettmessig posisjon?

Reaksjoner og utviklingstrekk gjennom seks år er en historisk interessant utvikling å følge. Nå mangler det bare at Lang-Ree drar ytterligere til i sine forslag til styret.

Undervegs fikk sykehusdirektøren og Sykehuset Innlandet seg presentert utredningen om somatikk fra 2014. Et utviklingsprosjekt hans fagdirektør Toril Kolås initierte med full tilslutning innad i foretaket.

Da konklusjonene kom, ble det en klangbunn som vekket til live Mejdells hyllest fra 2010. Lillehammer fikk en plass som mange ikke kunne leve med. Lang-Ree gjorde retrett, skuffen ble brukt. Og en alternativ slagplan skal kanskje nå brettes ut.

Styrets egen veiledning, supplert av signaler fra Helse Sør-Øst, skal være testen Lang-Ree må innfri. Da bør det være umulig å bruke økonomi som vikarierende argument for å fjerne funksjoner som svekker traumeprofilen i Lillehammer – nær E6 og nær et voksende fritidsmarked.

Og for alle som mente det var galt å legge kvinneklinikk til Lillehammer, kan få vann på mølla gjennom å svekke kirurgiske tilbud.

Det skal bli interessant å følge en styrebehandling basert på en avtroppende direktørs analyse av at økonomi skal trumfe kvalitet.

Artikkeltags