Gå til sidens hovedinnhold

Sikkerhet, tillit og sykehusorganisering

Artikkelen er over 4 år gammel

IT-saken i Helse Sør-Øst må ses i lys av modellen som er valgt for styring av norske sykehus. Sykehusene er fra 2002 organisert som foretak, forankret i en bedriftsøkonomisk tankegang.

KRONIKK Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Helseforetaksloven er utformet etter mønster av statsforetaksloven, som på sin side er begrunnet i behovet for annen regulering enn forvaltningsloven når staten driver forretningsvirksomhet. Aksjeloven er forbildet til statsforetaksloven. Aksjeloven regulerer næringsvirksomhet. Styringsmodellen for norske sykehus er altså basert på disse lovene.

Bente Ohnstad

førsteamanuensis i rettsvitenskap ved Høgskolen i Innlandet, Lillehammer

 

Det stilles vesentlig andre krav til den som er i en myndighetsposisjon og forvalter offentlige ressurser og velferdsgoder, enn til næringslivet som disponerer private midler. Nettopp derfor stilles det krav til ansvarlighet, ryddighet, åpenhet, informasjon til offentligheten og demokratisk kontroll for den som forvalter offentlige midler. Foretaksmodellen er med andre ord vanskelig å forene med forvaltningsansvaret.

IT-saken viser hvor galt det kan gå når profesjonelle styrer, som har lønnsomhet og markedstenkning som rettesnor, skal forvalte fellesskapets ressurser.

Uavhengig av omfang og uavhengig av hvem som faktisk har fått tilgang til pasientopplysninger, representerer saken et alvorlig brudd på lovgivning som skal ivareta pasienters krav på respekt for personlig integritet, tillit og sikkerhet.

Lovgivningen er klar når det gjelder behandling av pasientopplysninger: Helsepersonellet og andre ansatte i helsevesenet har taushetsplikt, arbeidsgiver har plikt til å tilrettelegge virksomheten slik at helsepersonellet blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter og arbeidsgiver har en særskilt plikt til å organisere journalsystemet slik at det er mulig å etterleve lovbestemte krav. Taushetsplikten er et av mange krav sykehus og deres ansatte skal overholde.

Da helseforetak-reformen ble vedtatt, var begrunnelsen bedre økonomistyring og at ansvaret på alle nivå skulle tydeliggjøres. Men hvem har ansvaret når pasientjournaler kommer på avveie og tilgang til pasientopplysninger er ute av kontroll?

Helseforetakene skal ivareta offentlige oppgaver som innebærer ansvar for å forvalte fellesskapets verdier. Helsetjenestens verdigrunnlag er hensynet til pasienten og hva som tjener pasientbehandlingen. Både lik tilgang til tjenester, kvalitet i tjenestetilbudet og sikkerhet er helselovgivningens overordnede mål.

Ut fra lønnsomhetsbetraktninger foretas imidlertid en rekke prioriteringer som innebærer at pasientinteressene kommer i annen rekke. Fusjoneringer og nedskjæringer ikles gjerne en faglig begrunnelse (robuste miljøer), mens lønnsomhetsbetraktninger kan være den virkelige årsaken.

Statlig styring ved at både eierskap og finansiering ble plassert på en hånd skulle danne grunnlaget for at helsetjenesten utviklet seg i samsvar med nasjonale helsepolitiske mål. Disse målene kommer blant annet til uttrykk i helselovgivningen, som har fokus på pasienten. Som påpekt er det stort sprik mellom de gode formål og foretakenes prioriteringer. Mange vil si at man har oppnådd det motsatte av en ansvarsreform, nemlig en ansvarspulveriseringsreform, der ingen ser ut til å ha ansvaret for prioriteringer og disposisjoner som gjøres i foretakene.

I praksis ser vi at betydelige ressurser brukes til investeringer, utkontraktering (outsourcing) av drift og planer om nybygg som gjør at mindre ressurser går til den kliniske virksomheten. Noe som rammer pasientene både når det gjelder behandlingstilbudet og behandlingen av pasientopplysninger.

Markedstenkning er generelt vanskelig å forene med velferdspolitiske mål. Det har også Tormod Hermansen, strategen bak markedstilpasningen av offentlig sektor, erkjent.

Tormod Hermansen ivret for å gjøre staten mer effektiv og ledet et utvalg som skulle utrede ulike tilknytningsformer i statsforvaltningen (Hermansen-utvalget, som la frem sin innstilling i 1989).  Statsselskapslovutvalget, som i stor grad fulgte opp Hermansen-utvalget, resulterte i loven om statsforetak i 1991. Den utløste omfattende fragmentering og organisatorisk fristilling av offentlig sektor.

Tormod Hermansen uttalte til Klassekampen 21. august 2009: «Når man forsøker å lage markeder der det ikke er grunnlag for det, fungerer dette dårlig. Da blir det både ekstrakostnader og mer byråkrati. Innen helsesektoren ser vi at disse markedstilpasningene fungerer dårlig. Vi bør tenke forfra igjen og avvikle helseforetakene.» Og han fortsatte: «Offentlig sektor driver med så mye mer enn enkel tjenesteproduksjon. Det må vi ha i tankene når vi skal reformere.»

Hermansen er med andre ord en mann myndighetene bør lytte til. Og IT-skandalen i Helse Sør-øst er definitivt en erfaring man bør trekke lærdom av når man skal diskutere organisering og drift av norske sykehus.