I løpet av mai måned må Lillehammer kommune ha vedtatt kommunedelplanen for E6 Vingrom – Ensby. Ved å velge andre alternativer enn det Statens vegvesen anbefaler, eller alternativer Statens vegvesen har innsigelser til, risikerer kommunen å komplisere prosessen så mye at det går ut over Nye Veiers tempoplan. Enda verre: Hvis fordyrende tiltak fører til en vesentlig reduksjon i prosjektets lønnsomhet, faller strekningen nedover på prioriteringslisten.

Folkevalgte lillehamringer er satt i ei vanskelig knipe. Ønskelista med så kalt avbøtende tiltak var trolig viktig hvor stort flertallet for alternativ vest i kommunestyret skulle bli. Etter andre gangs høring er situasjonen i praksis den at kommunen må svelge alt hva Staten kommer med. Hvis ikke kan utbyggingen ryke. Slik er Lillehammer en av kommunene som hardest får merke den nye tids vegbygging. Lønnsomhetsberegninger trumfer nær sagt alt annet.

Avbøtende tiltak reduserer lønnsomheten, enten de kommer som følge av kommunale ønsker eller statlige krav. Tiltak som tidligere kunne finansieres gjennom de store utbyggingsprosjektene må heretter løses på annen måte, med penger fra andre offentlige kasser.

I praksis er kommunene maktesløse i møte med Staten

At det blir på denne måten, bør likevel ikke komme overraskende på politikerne i Lillehammer. Flertallet er trolig innstilt på å bøye av for det som er et statlig press fra flere kanter. Det er ikke et alternativ å fullføre planprosessen på måter som sender E6 forbi Lillehammer nedover på prioriteringslistene, og kanskje helt ut i tåka.

Så er det grunn til å reflektere rundt hva kommunal planmyndighet og kommunalt selvstyre egentlig er verdt i de tunge debattene om nasjonal infrastruktur. I praksis er kommunene maktesløse i møte med Staten.