Parastoo Ebrahimi (25) fra Afghanistan og Nahom Kesete Tesfay (20) fra Eritrea, to unge gudbrandsdøler som startet livet på flukt i en helt annen del av verden, starter på en ny reise. Ferdige med videregående skole, er de klare for studier. På full fart inn i voksenlivet og ut av Vågå, deler de erfaringer og livsvisdom med sine omgivelser.

Det er to bevisste vagværer som bruker toppkarakterene fra videregående som plattform for høyere utdanning innen helse og medisin. De er takknemlige for at livet i Norge og Vågå ga dem muligheter de knapt så for seg mens de var på flukt. Men møtet med Gudbrandsdalen og døler har likevel ikke vært problemfritt. Det handler ikke om rasisme eller ukvemsord, men om lukkethet.

Les også: D e har vært i Norge bare noen få år – nå går de ut med toppkarakterer

Vi skal lytte til innflyttede gudbrandsdøler. Vi skal lytte til stemmene til dem som ser sider av oss som vi selv kanskje ikke ser så lett. Vi snakker og skriver gjerne om alle de kvalitetene som får folk til å ville leve sine liv i dalføret, og om alt hva disse kvalitetene representerer av muligheter til både næringsutvikling og styrket bosetting. Så glemmer vi litt for lett det som Ebrahimi og Tesfay snakker om; fraværet av åpenhet.

I et lokalsamfunn betyr lukkethet og fravær av åpenhet at nye innbyggere ikke umiddelbart får det rotfestet de trenger for å slå seg til ro. Dette gjelder flyktninger, så vel som andre tilflyttere.

I GD-serien Liv laga, skriver fylkesordfører Even Aleksander hagen i dag at vi må være tøffere til å vise fram Gudbrandsdalens x-faktorer, og om å bruke kreftene på det som gir vekst og nye arbeidsplasser. Han har rett. Samtidig trenger vi større bevissthet rundt vår manglende åpenhet. Vi blir ikke flere døler av å sende folk fra ett høydepunkt til et annet, hvis de samtidige opplever dørene undervegs som lukket.