Små forskjeller – stor tillit

Likhet: Kampen mot økende forskjeller handler først og fremst om å sikre de strukturelle og politiske bærebjelkene i samfunnet, skriver Rigmor Aasrud.

Likhet: Kampen mot økende forskjeller handler først og fremst om å sikre de strukturelle og politiske bærebjelkene i samfunnet, skriver Rigmor Aasrud.

Av
DEL

debatt

Tallenes tale er klare: Forskjellene mellom folk øker i Norge. Det er en farlig utvikling, hvis den får fortsette. Små forskjeller er viktig i et samfunn. Det bygger fellesskap. Det bidrar til høy tillit oss imellom. Det er bra for økonomien og omstillingsevnen. Derfor trenger vi politikk som systematisk bygger opp under denne målsettingen.

Norge har nå større forskjeller i formue enn i Sveits, Frankrike og Storbritannia, land som ikke er mest kjent for å ha en jevn fordeling. Vi burde ikke vært i denne klassen. Men istedenfor å gjøre noe med det, snakker regjeringen om at vi har oljefondet vi kunne fordele på innbyggerne, så ville ulikheten bli mindre. Det er jo i beste fall en teoretisk lek. Jeg tror ingen som sliter med å komme inn på boligmarkedet føler at «deres andel» av oljefondet, er til særlig hjelp.

I løpet av en tiårsperiode har de 10 pst. rikeste i Norge økt formuen sin med 14 prosentpoeng. De eier nå nesten 60 pst. av all formue. Når en tiendedel eier 60 pst., blir det ganske lite til resten.

Kampen mot økende forskjeller handler ikke først og fremst om å hjelpe dem som sliter, selv om det også må gjøres. Dette handler først og fremst om å sikre de strukturelle og politiske bærebjelkene i samfunnet, som underbygger ivaretakelsen av et samfunn med små forskjeller og høy tillit.

Ett eksempel er skattepolitikken. Regjeringen har systematisk gitt de største skattelettelsene til de med høy inntekt og store formuer. Det har bidratt til å øke forskjellene. De siste årene har de som tjener minst fått mindre å rutte med. Lønnstilleggene har ikke holdt tritt med prisstigningen. Mens de som tjener godt, har fått økt kjøpekraft, mer å rutte med.

Et annet eksempel er lønnsdannelsen. Helt siden 1970-tallet har kapitaleiernes andel av verdiskapingen økt på bekostning av lønnstakernes. Også i Norge ser vi trenden, men mindre enn i andre land. Motkraften har ligget i vår måte å organisere lønnsdannelsen på og vårt trepartssamarbeid. Igjen ser vi at regjeringens politikk svekker denne motkraften. En høy organisasjonsgrad er en nøkkel i trepartssamarbeidet. Regjeringen skriver i regjeringsplattformen at de «anerkjenner de uorganiserte» og svekker incentivene til å organisere seg gjennom å fryse fast fradraget for kontingenten. Vi vil doble det.

Fremskrittspartiet har vært en høyrøstet målbærer av en sterkere individuell lønnsdannelse, og Siv Jensen bygde i 2013 hele landsmøtetalen sin rundt at den norske modellen sto i veien for det norske folk. Trepartssamarbeidet i Norge, den norske modellen, er av de fleste sett på som vårt viktigste virkemiddel for rettferdig fordeling og små forskjeller.

Å svekke fagbevegelsen har alltid vært et mål for høyrepartiene fordi det vil svekke den politiske motkraften til høyresidens løsninger på samfunnsoppgavene. Det vil svekke arbeidstakernes innflytelse og stemme i samfunnsdebatten. Da blir det større rom for kapitalen. Skjev fordeling av inntekt og kapital handler ikke bare om penger; det handler selvsagt også om makt.

Da Stortinget for kort tid tilbake behandlet regjeringens Stortingsmelding om fordeling, la vi fra Arbeiderpartiet fram 83 konkrete tiltak over hele fjøla av politikk. De ble dessverre nedstemt. Det er synd, for de ville bidratt til å stanse utviklingen i retning av økende forskjeller og snudd trenden.

Vi må stanse denne utviklingen før folk føler behov for å gjøre som franskmennene, ikle seg gule vester å ta til gatene. Det er mye bedre å bruke politikken, for den virker langt bedre.

Rigmor Aasrud

Stortiingsrepresentant (Ap), Oppland

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags