Er det for billig, er det noe gæli

Kamp: - Mens de redde jobber for slavelønn, tjener noen seg rike på deres arbeid og vår likegyldighet. Brk 1.mai til å snakke om det.

Kamp: - Mens de redde jobber for slavelønn, tjener noen seg rike på deres arbeid og vår likegyldighet. Brk 1.mai til å snakke om det.

Av
DEL

Debatt - arbeidslivskriminalitet
Skal du ha malt huset eller snekret garasje og noen vil gjøre jobben for halve prisen av det andre har tatt så lukter du sikkert lunta. Når bilen blir skinnende rein for en hundrings både innvendig og utvendig, så vet de fleste hva som egentlig har skjedd.

Er det for billig til å være sant, så er det nettopp det. Da er det noen andre som betaler prisen for oss. Det er noen vi ikke ser som blir utnyttet og ikke får anstendig lønn for sitt arbeid. Rekk opp hånda, den som vil gå ned i lønn, spør jeg folk som ikke helt ser sammenhengen mellom sin egen lønn og det å betale svart for snekker og bilvask. For det henger sammen.

Årets 1. mai vil jeg bruke til å snakke om dem som ikke kan og tør organisere seg fordi de vet at de mister jobben. De som er nederst på rangstigen og som er blitt fortalt at de blir kastet ut av landet hvis de sier ifra om ulovligheter og juks. Og mens de redde jobber for slavelønn, tjener noen seg rike på deres arbeid og vår likegyldighet, og skattejukset gjør at det blir mindre penger til skoler, eldreomsorg, veier og velferd.

«Lønnsslaver» er ei bok av og om Daria Bogdanska som nettopp er utgitt på Manifest forlag. Den handler om Daria, ei polsk jente som flytter til Sverige for å bo med kjæresten. Gjennom strøjobber blir hun kjent med baksiden av velferdssamfunnet, som underbetalt servitør, og hun ser hvordan folk får ulik betaling ut fra hvor de kommer fra. Rettigheter er ikke noe hun automatisk har, og det er vanskelig å få organisert folk som er redde for å miste jobben.

Uten nettverk der vi bor og jobber er alle sårbare. Daria viser oss at det å jobbe først og fremst handler om å ha en inntekt for å kunne bo og leve. For å kunne gjøre det så trengs det rettigheter, og rettigheter på arbeidsmarkedet er ikke noe alle kan ta for gitt. Det er disse rettighetene fagbevegelsen har bruk 130 år på å bygge opp for at alle som jobber her skal vi ha norsk lønn og trygg arbeidsplass.

Vi skal ikke tåle utnytting av arbeidstakere, både på grunn av uretten den gjør mot de mennesker som rammes direkte, men også fordi det rammer alles lønninger etter hvert. Først er det lønningene til renholdere, bygningsarbeidere, bussjåfører og i servise som stagnerer og går ned, og da starter undergravingen av lønna til alle vanlige norske lønnsmottakere.

Darias problem blir vårt problem om vi ikke stiller oss solidariske med henne og de som i dag utnyttes og ikke selv tør å si fra. Vi må være villige til å betale skikkelig for ærlig arbeid og vi må stoppe de som utnytter ansatte. Gjør vi ikke det, vil den undergravingen av arbeidslivet til slutt ramme oss alle. Når vi betaler for en billig snekker, støtter vi kriminalitet og undergraver vår egne lønn og felles velferd.

Da 1. mai ble innstiftet for snart 130 år siden, var det nettopp det samme det sto om. Kampen for retten til å fagorganisere seg. Kampen for vern mot usaklige oppsigelser. Kampen for lønn og arbeidsforhold en kan leve med. Alene og uten en sterk organisasjon i ryggen, blir folk utnyttet, for grådigheten har ingen grenser.

Det var fagbevegelsen som siviliserte Norge og har gjort at vi kan leve av og med jobben og har lover som beskytter oss mot utnyttelse. Men mange ser ut til å tro at dette er fikset en gang for alle og at en ikke trenger å være fagorganisert mere. Slik er det ikke.

Vi må bruke 1. mai til å snakke for Daria og for alle andre som ikke kan organisere seg, eller har makt til å hevde sine rettigheter. Det er dette som er trusselen mot velferdsstaten, og det er dette vi må feire 1. mai for.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags