Vi og de andre

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

leserinnlegg 

For 60 år siden var jeg en gutt på åtte år med en lykkelig barndom på et mindre gardsbruk sør i landet. Vi dyrket grønnsaker, men vi hadde også ei hamn, hvor det gikk en hest. En litt småkald kveld i slutten av august kom sigøynerne. De svingte av riksveien, de hadde amerikanske biler og campingvogner.

Faren min likte det, han hadde hesten på stallen og tok med seg sønnen sin for å hilse på. Det var hyggelige mennesker, de smilte og gestikulerte, ungene løp rundt og lekte, noen kvinner kokte suppe, en mann ville selge faren min en klokke. Dagen etter kom lensmannen og lensmannsbetjenten. Sigøynerne pakket sammen det lille de hadde og ble fulgt til svenskegrensen.

Jeg skjønte ikke hvorfor, ikke den gangen, jeg skjønner det kanskje ikke ennå. Men siden har jeg ofte tenkt hvor lett det er å plassere mennesker i båser, gi dem en felles betegnelse, jøde, sigøyner, tater og egenskaper, helst de dårlige, som vi ikke har selv. Nå er det muslimene. De kommer i tusentall, undergraver våre verdier, våre positive, nasjonale verdier, skaper " svenske tilstander", sprer frykt og terror.

Gjør de det?

De som nå enten har fått opphold eller ber om opphold her i landet. Kvinner og menn, enslige, småbarnsfamilier som er integrert eller er i ferd med å integreres i norske lokalsamfunn. Sprer de frykt og terror, undergraver de våre verdier, forsøker de å gjøre Norge til et muslimsk land? Er det derfor de har flyktet, lagt ut på en reise de færreste av oss kan forestille oss? Forlatt sitt eget land, sine nasjonale verdier, sitt språk for en usikker framtid i et land de ikke vet noe om? Er det derfor norske kommuner som har tatt imot flyktninger og asylsøkere, nå ber om flere?

Jeg tror ikke det.

Selvfølgelig er det noen som sikkert kunne ha blitt i det landet de forlot, som er villig til å risikere alt for drømmen om en ny og bedre tilværelse i et materielt rikere land. Som titusener for ikke å si hundretusener av nordmenn har gjort, og noen av oss fortsatt gjør. Utvandrerne, vi er stolte av dem, vi lager tv-program, kongen er med, og Edvard Hoem skriver romaner om dem. Men det er nordmenn, jeg vet det, det er selvfølgelig noe helt annet!

Jeg vet ikke hva som skjedde med den lille flokken med sigøynere som slo seg ned på hamna vår denne litt småkalde kvelden i august, etter at de passerte svenskegrensen. Trolig ble de sendt videre, sigøynerne ble som oftest det på den tiden. Men det livet har lært meg er at i tillegg til å være sigøynere, så var de mennesker, enkeltmennesker, kvinner og menn med de samme drømmene, sorgene, gledene som – ja nettopp – du og jeg!

Det var bare det!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags