Barnevernsbarn og utenforskap på skolen

Det finnes to grunnleggende behov hos ethvert barn; behovet for beskyttelse og omsorg, og behovet for å undersøke og mestre verden.

Det finnes to grunnleggende behov hos ethvert barn; behovet for beskyttelse og omsorg, og behovet for å undersøke og mestre verden. Foto:

Av

11. mars skriver direktør i Barne, ungdoms og familiedirektoratet, Mari Trommald, kronikken «Kun tre av ti barnevernsbarn fullfører videregående skole».

DEL

debatt 

Hun løfter fram et stort behov for et bedre samarbeid mellom skole og barnevern når foreldrene ikke makter å gi barn det de trenger.

Trommald skriver: «Barn som har behov for hjelp fra barnevernet strever ofte med at hjemmesituasjonen ikke fungerer optimalt. Foreldrene kan ha psykiske vansker, streve med foreldrerollen eller ha andre belastninger som gjør at de ikke makter å ivareta alle barnas behov fullt ut».

Les også: Kun tre av ti barnevernsbarn gjennomfører videregående

Dette gjør at mange barnevernsbarn kommer til skolen med en sekk av fylt av utrygghet og strever ofte i samspillet til både voksne og barn. Mange av disse barna mobbes eller mobber andre.

Professor Hans-Jørgen W. Weihe løfter fram mobbing og utenforskap som en av utfordringene barna møter på skolen i sin kronikk 13. mars. Han peker blant annet på at barn trenger mer voksenkontakt og grenser fra både lærere og foreldre.

Weihe har rett i at barn trenger voksenkontakt. Men det skolen trenger aller mest er mer tid, ressurser og kompetanse til å hjelpe utrygge barn.

Les også: Barnevernet og skolen

Om lag 30–40 prosent av barnebefolkningen er det vi kaller for utrygge barn. Alle er ikke barnevernsbarn, men alle kan oppleve skolen og samspill med andre som utfordrende.

Ved overgangen fra barnehage til skole øker kravene til barnets evne til å regulere følelser og oppmerksomhetsfunksjon.

Når barn begynner på skolen forventer vi at barnet skal ha kompetanse til selvregulering på et slikt nivå at det fungerer i en gruppe av andre elever.

Vi forventer at det skal kunne følge et felles fokus og holde oppmerksomheten der. Og vi forventer at det skal tåle usikkerheten og frustrasjonen ved ikke helt å forstå og ennå ikke mestre.

Å lære er en bevegelse ut i noe nytt, noe ukjent. For at denne bevegelsen skal være mulig, er det avgjørende av det finnes emosjonell støtte fra lærere som en “trygg base” for videre utvikling hos utrygge barn.

Dette krever økt kunnskap om barn med tilknytningsvansker hos lærere.

Det finnes to grunnleggende behov hos ethvert barn; behovet for beskyttelse og omsorg, og behovet for å undersøke og mestre verden.

Forskning har vist oss at barnets følelsesmessige og sosiale evner utvikles ved at barnet får knyttet seg til stabile voksne som reagerer sensitivt på barnets behov.

Uten kontakt med stabile og sensitive voksne vil barnets hjerne ikke utvikle seg normalt, selv om det får mat og varme og blir holdt fysisk i live.

Opplevelsen av at en kjent og nær voksen passer på, er viktigere enn noe annet de aller første årene av livet.

Tilknytningsrelasjonene tidlig i livet er på en måte barnets grunnopplæring i: «hvem er jeg, hvilken verdi har jeg og hvordan kan jeg være sammen med andre?»

Barnets hjerne er en lampe, og tilknytning er at kontakten settes i. Jeg synes dette er et fint bilde som sier noe om hvor viktig tilknytningen er for barnets utvikling.

Med en trygg og omsorgsfull voksen ved sin side «våkner» barnet og starter på sin langsomme erobring av verden.

De første tre årene av barnets liv står den emosjonelle utviklingen øverst på dagsordenen. Det dreier seg om å bli kjent med og håndtere følelser, og utvikle evnen til å erfare, tåle og uttrykke både positive og negative følelser.

Å kunne gjenkjenne og skille mellom ulike følelser både hos seg selv og andre er selve grunnlaget for å kunne være sammen med andre.

Like viktig er det at barn får utviklet evnen til å kunne regulere egne følelser. Med å regulere mener vi hvordan barnet greier å håndtere følelsene inni seg uten at de blir for store.

Små barn har i liten grad utviklet denne evnen. Det skal lite til før det «blusser» opp inni dem, og de trenger hjelp til å regulere følelsen ned.

For barn er det viktig at de får nettopp denne hjelpen av noen de er knyttet til.

Det er først og fremst sammen med foreldrene at barn lærer dette.

En viktig utviklingsoppgave er derfor å hjelpe barn til å tåle egne følelser, eksempelvis kunne kjenne på sinne uten å bli så overveldet at man utagerer, eller å kunne roe seg ned ved å søke trøst hos en annen.

Å lære om egne følelser sammen med trygge voksne legger grunnlaget for godt samspill med andre gjennom livet.

Barn kommer til skolen med ulike relasjonserfaringer med sine omsorgspersoner. Noen barn har med seg en tilknytningshistorie og relasjonserfaringer som gjør frustrasjon vanskelig å bære. De kommer til skolen med “sekken full av mer enn bøker”.

Manglende reguleringskompetanse kan komme til uttrykk i form av uro, tilbaketrekning, sinne, oppmerksomhetsvansker, kontaktvansker og sosiale vansker.

Disse barna har et dårligere utgangspunkt for både læring, styrt oppmerksomhet og samspill med andre.

Barna har tilegnet seg det psykologen John Bowlby kaller negative indre arbeidsmodeller av relasjoner med foreldrene sine.

Barnas relasjonserfaringer blir igjen utgangspunkt for hvordan barnevernsbarnet møter andre voksne og barn i det sosiale samspillet i skole.

I møte med utestengelse fra lek eller manglende invitasjon til lek, avvisning eller manglende anerkjennelse fra voksne, bekreftes de allerede eksisterende arbeidsmodellene hos barna: «Ingen vil være sammen med meg», «Katrine liker meg ikke», «Det nytter ikke å si ifra til de voksne».

Relasjonserfaringer setter seg i kroppen som en følelse av tristhet, fortvilelse, sinne eller sorg. Disse erfaringene påvirker hvordan barn samhandler med hverandre og gir forskjellige utslag.

I samspill med andre kan dette vises ved at jenta eller gutten enten trekker seg tilbake, ikke sier så lett ifra eller reagerer med utagering og sinne.

Når barn kjenner seg utrygge, ensomme eller redde sammen med andre kan de mobbe eller bli mobbet.

Dersom de negative arbeidsmodellene vedvarer eller ikke blir korrigert av positive erfaringer, kan det føre til vanskeligheter med å danne og opprettholde positive relasjoner til andre.

Ansvaret for at utrygge barn får mulighet til å utvikle positive relasjoner til andre i klassen ligger hos de voksne på skolen.

Dyrk lærerens relasjonskompetanse. Nest etter hjemmet er det ingen utviklingsarena som er så viktig som skolen.

En god lærer-elev-relasjon vil ha effekt på regulering av det utrygge barnets emosjoner, bidra til å strukturere samspill med andre barn og fungere som en base for trygghet, utforskning, mestring og læring.

Det sosiale samspillet vil være særlig viktig for den gruppen barn som er eksponert for ulike former for risikofaktorer, for eksempel omsorgssvikt, lærevansker eller psykiske vansker.

Flere studier har dokumentert at relasjonen til læreren vil kunne kompensere for manglende oppfølging og støtte fra foreldrenes side og bidra til å fremme en positiv utvikling hos utrygge barn.

Barn som har størst behov for nærhet er de som er lettest å overse, misforstå og avvise.

Det er ikke vanskelig å forstå at barn synes det er utfordrende å være sammen med utrygge barn.

Læreren må være villig til å ta ansvar for relasjonskvalitet mellom alle barn og vite hva som må gjøres for å bidra til at barn får positive relasjonserfaringer.

Dette krever en større voksentetthet i friminuttene.

Det er gode muligheter for at trygge voksne på skolen kan hjelpe barn fra en utrygg til en tryggere tilknytning.

Hvis skolen får tid, ressurser og kompetanse, kan de lykkes med at flere barnevernsbarn mestrer vennskap og læring på skolen.

Jørgensen Ingrid Grimsmo

Pedagog
Høgskolen i Innlandet

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags