De tre bukkene Bruse, og turen til seters

- Det var en gang – i fjor sommer faktisk – noen sauer som skulle til fjells for å spise seg fete. ...

- Det var en gang – i fjor sommer faktisk – noen sauer som skulle til fjells for å spise seg fete. ... Foto:

Av
DEL

leserinnlegg
-Et «eventyrlig» leserinnlegg om beitedyr og vårt dyrebare utmarksbeite: Ofte sier vi at alt var mye bedre og enklere før. Noen ganger stemmer det, andre ganger ikke. Når det gjelder bukkene Bruse, så kan du jo dømme sjøl – var turen til fjells mer eller mindre strabasiøs i de gode, gamle eventyrene?

Det var en gang – i fjor sommer faktisk – noen sauer som skulle til fjells for å spise seg fete.

Bonden lesset de opp på hengeren, og til seters bar det! Det var en nydelig søndag – ja det måtte jo bli på helg gadd vite -siden det var kun da bonden fikk hjelp fra familien til sortering og opplessing.

For å komme til seters måtte ekvipasjen utpå den nye, gilde E6'n. Brått ble det stopp, og buskapen skvatt i det bonden bannet og ropte høyt slik at bompengestasjonen hadde fått bakoversveis, om den hadde vært mer menneske enn troll. «Nei, dette er snart ingen vits», skrek bonden. «Det koster meg mer å kjøre dyra til fjells, enn det jeg får betalt for slaktet til høsten!».

Sauene følte seg indignerte, og kastet fårete blikk ut av hengeren. Synet gjorde dem helt lamslått, her hadde det skjedd store forandringer siden hjemturen i fjor høst. I kongerikets største landbrukskommune, midt i det mest frodige spiskammerset – her det før kun var gull og grønne enger – var det flere steder kun rustrøde tujaplanter og blomsterbugnende midtrabatter igjen. Matfatet var byttet bort mot asfalt og digre hus. Til og med et trehoda tårn hadde kommet opp siden sist. Sauene kunne med egne øyne lese Wood Hotel, og hadde ikke noe problem med å skjønne hva det betød; de hadde jo tross alt en fetter som var halvt Oxford Down og hadde lært dem litt utenlandsk.

Ja ja, vi får spise oss så mette vi kan i sommer, og så er det visst noe svindyr silo å få kjøpt fra utlandet, dersom det skulle knipe, tenkte småfeet.

«Det blir alltids ei råd», sa de som satt ved kongens bord. «Penger har vi nok av, så smalhans blir det ikke for oss her i oljeriket».

Ved Bjønnåsbrua satt Bamse Brakar og fiska. Han hadde vært og hørt på Gunnhild Stordalen, hennes Askeladd og de gode hjelperne, og tok EAT-rapporten på alvor. Nå skulle han holde seg borte fra rødt kjøtt. Heldig for oss, tenkte bukkene og trakk et lettelsens sukk.

«Stopp i skogens navn!», ropte selveste skogguden Pan. Han var bekymret for granplantene sine, og ville forsikre seg om at bukkene kunne gå lett på tå, og kun ha gras og andre ville vekster på menyen. «Jada, er på lav-karbon-diett vi», gliste fårene». «Bonden vil jo ikke ha fettrekk på skrottene våre til høsten».

Ved Åstbrua pågikk en heftig diskusjon. Det var Rødhette og ulven som sto midt i vegen og skrek til hverandre.» Det hjelper da ikke noe at du har så store ører «bestemor» når du ikke engang vil høre på det jeg sier! Ulvesona er østafor, du må da skjønne at du er langt over grensa nå!», ropte jenta, helt rød i toppen. «Heia Rødhette!» ropte bukkene idet de kom seg forbi.

Da de hadde kjørt langt og lenger enn langt, kom dyretransporten seg endelig fram til setra.

På trappa til den nybygde Soria Moria-hytta på setervangen sto det ei ven, vakker prinsesse i sin gildeste Berganshabitt.

«Å, så trivelig at du kommer med sauen til fjells, men er det strengt talt nødvendig med bjeller? De bråker jo så, at jeg knapt blund på øyet kan få». Så inviterte hun på cava og tapas. Bonden skjønte ikke helt hva hun mente, så han bare løftet på kapsen og svarte som best han kunne; «Ja, dom må ha bjeller med klava – talas!»

Det led mot kveld da bonden endelig slapp hengerlemmen ned, og ga bukkene fritt leide ut på sommerbeitet. Glemt var alle stopp og hindringer underveis, nå var bukkene på fjellet for å gjøre seg fete. Og snipp snapp snute – så er dette eventyret ute.

Og byr ikke neste beitesesong på enda flere utfordringer, så fortsetter forhåpentligvis eventyret med det norske utmarksbeitet og den viktige og riktige utnyttinga av det.


Marte Røhnebæk

Ringsaker Sp

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags