Digital dumskap

- Digitale løsninger er ikke det brukerne ønsker, skriver Siv Magnussen, Høgskolen i Innlandet og NTNU og Rolf Rønning, Høgskolen i Innlandet.

- Digitale løsninger er ikke det brukerne ønsker, skriver Siv Magnussen, Høgskolen i Innlandet og NTNU og Rolf Rønning, Høgskolen i Innlandet. Foto:

Av
DEL

debatt 

Vi fokuserer på det som kan digitaliseres og ignorerer andre utfordringRe.  Digitale løsninger er ikke det brukerne ønsker, og vi får løsninger som straffer de som har liten digital kompetanse.

Vi er faglig ansvarlige for Den nasjonale innovasjonsskolen for kommunene, som så langt seksti kommuner har deltatt på. Deltakelse av 3–5 kommunale ledere fra hver kommune har gitt oss verdifull innsikt i hvordan kommunene forstår og arbeider med innovasjon. Også i andre sammenhenger har vi fått anledning til å ta det kommunale innovasjonsarbeidet på pulsen.

Det skjer mye bra når det gjelder innovasjon i kommunene, og vi ser en fin utvikling over år. Men det er også trekk som gir grunn til bekymring. Det ser ut som digitalisering nå er et sterkere mantra enn på lenge. Satt på spissen kan vi si at det er lett å finne tilslag av digital eleganse og sosial inkompetanse rundt om. Med det mener vi at det lanseres mange fikse digitale løsninger fra toppen, uten at det følger med et opplegg for hvordan disse løsningene skal formidles og gjøres forståelige for brukerne. Brukerne her er både de ansatte (i skole, eldreomsorg mv.) som skal anvende teknologien i sitt arbeid, og det er sluttbrukerne (elever, eldre hjelpetrengende mv.).

Helsedirektoratet har i flere sammenhenger påpekt at teknologien er en liten del av innovasjonen i forhold til det sosiale. Dette glemmes ofte, både i helsesektoren og ellers. Det snakkes i offentlig innovasjon nå om at brukerne alltid må trekkes inn i utviklingen av hjelpetilbudet; hjelper og bruker skal samskape tjenestene. Det kan virke som digitalisering unndrar seg brukersjekkene; kan/ vil hjelperne ha og bruke denne løsningen? Og tilsvarende; møter dette et behov hos hjelpemottakerne? Det burde ikke være lov å lansere nye digitale løsninger uten at det følger med en plan for hvordan brukerkompetansen skal utvikles. Og regnskapet for kostnader, ev. besparelser, må ta hensyn til denne opplæringsbiten. Selv en enkelt teknologisk installasjon som pille-dispensere krever et godt opplæringsopplegg. Det står mange dispensere stuet bort rundt om fordi personalet og/eller sluttbrukeren ikke fikk tilstrekkelig med støtte for å bli trygge på å bruke slike. av slike.

Det utvikles fortsatt løsninger som ikke vil virke, fordi en ikke tar hensyn til at de skal spres i en sosial sammenheng. Det digitale regnskapet ser forlokkende ut, mens det blir betydelig dyrere hvis en tar med at det trengs mye opplæring.

Vi ser store muligheter med ny teknologi. Men vi ser flere farer (enn de som er nevnt over) ved en ureflektert innføring av ny teknologi og digitale løsninger:

Vi får løsninger som straffer de som har liten digital kompetanse.

Det finnes et betydelig antall digitale analfabeter. Er det en rimelig kostnad å gjøre ting vanskeligere for dem uten den teknologiske kompetanse som kreves? Ken Loach beskriver i sin utmerkede film «I, Daniel Blake» skjebnen til en eldre person uten tilstrekkelig datakyndighet. Om dette skrekkbildet ikke stemmer for Norge, så er det et mål for NAV og andre offentlig institusjoner at de nesten bare skal være tilgjengelige på nett. En del eldre sliter med dette, men også yngre med psykiske lidelser rammes. Og greier de ikke å formidle sin situasjon, kan de komme dårlig ut. SSB-tall fra 2017 viser at hver femte nordmann mellom 67 og 79 år ikke har Internett, og det er rimelig å anta at en del mennesker, unge som gamle, ikke bruker internett i det hele tatt.

Digitale løsninger er ikke det brukerne ønsker.

Ikke bare teknologifrelste, men også sindige kommunale ledere lar seg rive med av «tidens ånd», og går i gang med å utvikle teknologiske løsninger uten å spørre brukerne. Apper kan brukes til å få kontakt med hjelpere. Vi har eksempler på at foreldre til multihandikappede barn ble tilbudt frivillig hjelp som kunne bestilles via en nyutviklet app. Men foreldrene ville vite (og helst kjenne) den som skulle være med sitt barn. Digitale løsninger er slett ikke alltid svar på brukernes problemer. Vi har altfor mange eksempler på digital dumskap.

Vi fokuserer på det som kan digitaliseres og ignorerer andre utfordringer (samarbeidsproblemer, dårlig kommunikasjon mv.)

Flere av de store utfordringene i dagens helsevesen løses ikke med nye digitale tilbud. De må løses ved at vi bruker de store ressurser vi har på en bedre måte enn i dag. Her trengs det organisatoriske grep som gjør at vi får et sømløst tilbud, fra primærlegen til spesialisthelsetjenesten. På dette basale området er det store gevinster å ta ut.

Kronikergrupper som i dag må ha hjelp av mange ulike instanser, legger beslag på store ressurser i forhold til den andelen de utgjør av den totale pasientmengden. Fem prosent av pasientene legger beslag på halvparten av spesialisthelsetjenestens ressurser.

Helsevesenet er ganske dårlige på overganger mellom ulike hjelpeinstanser. Vi har i innovasjonssammenheng brukt slagordet «hjelpa er ikke gitt før den er mottatt». Her er det mye å ta fatt i. En god del av kostnadene skyldes helt klart manglende samordning og kommunikasjon mellom hjelpere på ulike nivåer og institusjoner i helsevesenet. Dette koster oss i dag enorme beløp. Og det koster både liv og lidelse for brukerne.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags