Gå til sidens hovedinnhold

Munnsår under høydetrening – behandling til besvær

Kjell Sveen

Dr. med. & dr. odont., Øyer

Artikkelen er over 4 år gammel

Skiforbundet bør nok ta på seg arbeidsklær og legge bort finstasen som i mange tilfeller ligner mer på et pyntet juletre. Hovedproblemet til Skiforbundet og spesielt norsk langrennssport, er mangel på både nasjonal og internasjonal troverdighet.

debatt Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Sårene kalles også herpes labialis, leppesår og forkjølelses sår og er i over 90 % av tilfellene fremkalt av viruset herpes simplex type 1 (HSV-1). Veldig smittsomt, de fleste smittes ved kontakt som barn i alderen 1–5 år. Viruset ligger i dvale i huden/slimhinnen etter smitteoverføringen og førsteutbruddet og reaktiveres av en rekke faktorer med nye utbrudd. De fleste av oss husker som barn påskefjellet med sterk sol som ofte førte til ubehagelige leppesår.

Vanlige utløsende faktorer er spesielt sol, varme, kulde, forkjølelse, stress, feber og svekket immunforsvar. Enkelte er veldig plaget med stadig residiverende munnsår og spesielt yngre kvinner under menstruasjon og graviditet. Ved reaktivering av viruset, merker vi dette som rødhet og lett kløe til irritasjon av et begrenset hud/leppeområde etterfulgt av et utbrudd av små blemmer med et antall opp til 20 i et nokså avgrenset område etter et par dager. Ikke pirk på blemmene, da virus inne i disse lett spres til andre områder av kroppen eller overføres som smitte til andre personer. Ofte er lymfekjertlene i området ømme. Blemmene tørker opp etter hvert og hele prosessen er over på 8–10 dager uten arrdannelse. Utbrudd av sår med gulig skorpedannelse i fremre del av nesen og spesielt ved neseborene, sees enkelte ganger i samband med munnsår og er en herpes simplex med sekundær impetigo. Dette skal en ta alvorlig da impetigo (impetigo contagiosa) fremkalles av stafylokokker eller streptokokker, som er bakterier og behandles med antibakterielle hudkremer.

Les også: Folket støtter Therese Johaug

Ved behandling av munnsår (herpes labialis) brukes antivirale kremer. Behandlingen starter med en gang de irriterende, lett kløende røde områdene på overgangen hud/lepperøde kommer. Dette er en såpass vanlig foreteelse hos enkelte at de alltid vil ha med seg antiviral krem enten aciclovir (Zovirax) eller penciclovir (Vectavir). Denne skal smøres tynt på i området hver 4. time og helst 5 ganger i døgnet i 5 dager. Dette er virushemmende stoffer og hindrer dermed også spredning av dette og raskere tilheling av sårene. Beklageligvis vil ikke viruset fjernes fra områdene ved behandlingen og vil derfor kunne reaktiveres igjen. Sårene kan etter hvert smøres med sinksalve eller sinkstift som gjør at sårene gror fortere. De som plages ofte med slike utbrudd vil være godt kjent med behandlingen og ta forholdsregler. Å bruke steroidholdige kremer ved virus- eller bakterieutløse sår regnes ikke som lege artis.

Munnsår kan forebygges også i høyden ved bruk av solstift med høy solfaktor på leppene; dette er heller ikke reseptbelagt. Verken solstift, sinksalve eller de antivirale kremene Vectavir og Zovirax står på WADAs sin liste over forbudte medikamenter ei heller de antibakterielle kremene fucidinsyre (Fucidin), bacitracin (Bacimycin) eller sølvsulfadiazin (Flamazine) står på denne lista. Bruken av Trofodermin, som inneholder det syntetiske anabole steroidet clostebol, en klinisk variant av testosteron, på leppesår er for meg helt uforståelig da det heller ikke er registrert i Norge. Lepperødet med den uttalte vaskularitet denne har vil kunne absorbere stoffene i kremen raskt og nærmest fullstendig til blodbanen, spesielt clostebol. Dette er heller ikke et ukjent stoff slik som det hevdes; bl.a. ble det tidligere brukt mye av østtyske idrettsutøvere, men også brukt under OL i Brasil nå men helst da i tablettform. Ikke minst i sportslitteraturen er det rikelig med rapporter om misbruk av clostebol og det har også stått på WADAs sin liste siden 80-tallet.

Les også: Frykter for Norges omdømme etter Johaug-avsløring

Therese Johaug sitt munnsår så ille ut; men typisk en residiverende herpes simplex labialis reaktivert av sol, stress og høydeopphold. Dette kjente hun sikkert til fra tidligere. Det burte vært taklet på en mer adekvat måte med, blant annet tilgang på riktig behandling fra støtteapparatets side. Hvis en kjenner trafikkskiltene og ser et forbudsskilt med DOPING skrevet med store bokstaver på dette, bør det ringe en klokke. Så enkelt er det bare. Hvis det er slik at legen bestemmer, eller til og med har en overordnet bestemmelsesrett ved bruk av medisiner hos utøveren som også denne må adlyde ved å skrive under en avtale, synes dette å være et system som en ikke forventet innen norsk idrett men en ordning som ville vært tenkbar under storhetstiden innen sport i Øst – Europa, spesielt i Øst-Tyskland.

Har handlemåten her vært uansvarlig og fra hvem sin side?

Culpa-ansvaret, eller skyldregelen, skiller mellom vanlig (simpel) og grov uaktsomhet på subjektivt grunnlag; og handling som ikke er subjektivt klanderverdig, dvs. ansvar på objektivt grunnlag. Ansvar på objektivt grunnlag er mer utbredt i Norge enn i de land vi gjerne sammenligner oss med. Et ansvar på objektivt grunnlag er egentlig et ansvar uten skyld, som både gjennom rettspraksis og lovgivning har fått en stadig større plass. Hos Therese Johaug var det heller ikke i den hensikt å forbedre prestasjon/ytelsesevne Trofodermin med clostebol ble brukt.

Hva domstolen som dømmer i slike saker kommer fram til vil være helt avgjørende for fremtiden til utøveren. Vanligvis vil 2 års utestengelse være straffen, men hvis Therese Johaug her klarer å bevise sin uskyld, vil kanskje et par måneders utestengelse være straff nok. Sentralt vil det være om utøveren fikk hele pakningen hvor advarslene sto, eller bare kremtuben uten DOPING og stoppforbudt skiltet. Likevel er det vanlig at det står en innholdsfortegnelse på tuben som ikke bare bør, men skal leses av utøveren og sammenholdes med WADAs liste over forbudte stoffer når et nytt medikament tas i bruk.

Norsk langrennssport har fått en ny ripe i lakken og et nytt omdømmeproblem som skinasjon. Jeg mener at denne ripen er ubetydelig, og kunne vært unngått sammenlignet med salbutamolbruken (Ventolin) som nok har vært en tilsiktet handling. Bruken av opptil ti (10) ganger terapeutisk dose av salbutamol hos utøvere, også friske, må vel sies å være en risikosport i seg selv og har ingen plass innen noen idrett.

Høydetrening i tillegg må jo gi en utrolig gevinst med økt produksjon av røde blodlegemer. Stakkars utøvere sier jeg bare som er underlagt et slikt system som jeg vil kalle sykt. Og dette har vært i bruk siden 1982!

Etikk og moral kan ikke stå høyt innen Skiforbundet og spesielt innen langrenn. Se hvordan hopperne og deres støtteapparat oppfører seg; her er det høy standard som langrenn har mye å lære av. Jeg tror ikke at Skiforbundet ser realiteten i problemene sine; jeg tror heller ikke at de har folk til å kjøre en snuoperasjon. Er idretten generelt og langrenn spesielt blitt råtten? Hjallis sa til meg på en reise vi hadde sammen noen få år før han døde at det var ikke lenger sport som i gamle dager; i dag handlet det bare om penger. Han hadde helt rett, og dette har også ødelagt både idrettsglede og interesse i folket for idretten. Dette er da også den største faren for norsk idrett og da særlig vinteridretten som vi alle en gang var mest glade i. Jeg ser for øvrig ikke på noe annet enn skihopp som er ren med utøvere, nasjonale som internasjonale, som er oppriktig kompiser og viser en glede overfor hverandre som er ren mangelvare innen langrenn.

Skiforbundet bør nok ta på seg arbeidsklær og legge bort finstasen som i mange tilfeller ligner mer på et pyntet juletre. Hovedproblemet til Skiforbundet og spesielt norsk langrennssport, er mangel på både nasjonal og internasjonal troverdighet. Fortsatt er nok nordmenn nokså naive til det som i virkeligheten har foregått innen norsk langrenn siden 1982. Dette enkeltstående tilfellet med Therese Johaug mener jeg er et rent arbeidsuhell; et ikke-tilsiktet dopingbruk i en presset og prekær situasjon for henne, men som likevel ikke skulle ha forekommet.