Verdier og etikk, ikke fundamentalisme

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

leserinnlegg 

Jeg vokste opp med høner som gikk fritt i bakgården, kyr som var ute i beitemarka og rev og mink som levde i skogen. Jeg vokste opp med en overbevisning om at den eneste måten å sørge for god dyrevelferd på er ved å la dyr få dekket sine naturlige, medfødte behov når det gjelder mat, areal og atferd.


Selv om jeg som barn hadde det vanskelig for å akseptere at dyra jeg var så glad i til slutt skulle ende sine liv for at vi skal spise dem opp, aksepterte jeg etter hvert at slik er det bare. Å spise kjøttprodukter er et behov de fleste av oss har. Men så lengde dyrene lever skal vi sørge for god dyrevelferd, alle dyr skal behandles med respekt og verdighet så lenge de lever. Kall meg gjerne en fundamentalist, men dette er dyreetikk.


Kristian Skullerud tar i bruk spalteplassen i GD 9. desember og går langt i å betegne oss dyrevernere som fundamentalister med ekstreme holdninger. Innlegget hans kommer som en forlengelse av innlegget til Kjersti Røhnebæk fra Senterpartiet der hun med pelsdyrnæringa som bakteppe prøver å danne et bilde av at dyrevernere og organisasjonen NOAH er i en slags kamp mot all husdyrhold. Ingen av dem klarer å komme med et faglig begrunnet argument for å motbevise at mange dyr opplever store lidelser i pelsfarmene. De velger isteden å gå til angrep på dyrevernere ved å sette merkelapper på dem som «ekstreme, hyklerske og fundamentalister».


Både Røhnebæk og Skullerud gjør et forsøk på å skjuler problemene i pelsindustrien ved å dytte husdyrbøndene foran seg. Blant annet ved å trekke paralleller mellom god dyrevelferd og økt lønnsomhet. Det er jeg enig i så lengde det er snakk om vanlig husdyrhold. Men bildet er annerledes når det kommer til pelsindustrien. Pelsdyra gir verken melk eller kjøtt, og trivsel er derfor ikke en vesentlig faktor for lønnsomheten. Tvert imot øker lønnsomheten ved bruk av mindre bur, lite tilsyn med dyra og manglende innfrielse av dyrenes grunnleggende behov som kontakt med vann for mink og gravemulighet for rev. Vi har sett mange eksempler på skadde dyr, med blant annet avbitte lemmer, brukne bein og skader på øyne og tannkjøtt. For enhver som er opptatt av dyrevelferd burde det være nok til å fastslå at noe er riv ruskende galt med denne næringa.


Røhnebæk går også til angrep på dem som bruker kunstpels og kaller bruken av det for hyklersk fordi det er laget av olje. Nå synes jeg at hun skal være forsiktig med begrepsbruken for å beskrive den enkeltes klesvalg. Så er heller ikke kunstpelsen den store årsaken til klimaproblemene, men pelsindustrien er årsaken til store dyrelidelser. Og derfor tilhører jeg dem som foretrekker kunstpels fram for ekte. For å si det: reven har mer behov for pelsen enn meg.


Begge innleggene går langt i å antyde at NOAHs kamp mot pelsnæringen er en kamp mot alt husdyrhold. Røhnebæk spør retorisk: Hvilken næring skal de angripe neste gang? Blir det gris, høner, kalkun, ku eller sau? Jeg velger da å spørre hvor mange dyretragedier og hvor mye lidelser skal vi akseptere før vi sier at pelsindustrien har fått nok sjanser?


Under Lars Sponheims tid som landbruksminister fikk pelsindustrien hele 10 år på å rydde opp i de tragiske forholdene. Fristen har passert for lengst uten at problemet er løst. Under en inspeksjon i 2008, der over 20 prosent av norske pelsfarmer ble inspisert, ble det avdekket at samtlige pelsfarmer brøt forskrift om hold av pelsdyr på ett eller flere punkter. Det har ikke vært mangel på lover og regler, men vilje og evne hos pelsindustrien til å rydde opp. Dyrevelferd har vist seg å være uforenelig med lønnsomhet i denne næringa.


Jeg er enig i Skulleruds analyse av at ingen yrkesgrupper har et større ansvar enn bøndene. De har en viktig rolle når det gjelder matproduksjon og fortsatt bosetting i distriktene. Men pelsindustrien utgjør en liten del av landbruksnæringa. Per 1. januar 2016 var det bare 238 pelsfarmer i Norge mot over 40 000 jordbruksbedrifter totalt.


Pels er heller ikke et produkt vi har behov for i Norge. Kun 1 % av pelsen som produseres i Norge brukes her, mens hele 99 % av pelsen blir eksportert til utlandet og hovedsakelig til Kina og Russland. Når Norge har som mål å bli mer selvforsynte og øke matproduksjonen kan vi derfor spørre oss om det er riktig å bruke våre viktige ressurser innen landbruket til å produsere ting som blir eksportert til utlandet.


Norge er et langstrakt land med bosetting over hele landet. Dette er en kvalitet som vi må tilstrebe å ta vare på. For å lykkes må vi skape flere nye arbeidsplasser over hele landet og gi landbruket bedre rammevilkår. Vi skal ha både heltidsbønder og deltidsbønder som sammen skal øke matproduksjonen i Norge. Men vi må samtidig innfri de forpliktelsene vi har ovenfor dyrene våre, uansett om dyrene skal brukes til kjøttproduksjon eller melkeproduksjon. Dyrevelferd må være sentralt i alt arbeid med dyr. Det dreier seg ikke om fundamentalisme og ekstremisme, men om verdier og etikk. Et liv er et liv og skal behandles med verdighet og respekt.

Mizanur Rahaman, gruppeleder (SV) Lillehammer

Mizanur Rahaman

Gruppeleder (SV) Lillehammer

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags