Slakt er ikke underholdning

Gris på vei til slakt

Gris på vei til slakt Foto:

Av
DEL

leserinnlegg
Det er skuffende å se at Maihaugen ikke klarer å formidle historie uten å måtte ta livet av en gris. Forutsetningene blir også helt feil. I gamle dager ble ikke grisen slaktet på den måten Maihaugen gjør det, og ribba i frysedisken har dessuten levd under helt andre kår.

Museer skal formidle hvordan ting var, om krig, fattigdom, historiske begivenheter og tradisjoner. Som regel klarer de å få til dette gjennom bilder, klær, tekster og andre visuelle uttrykksformer. Helt til det kommer til dyr, og da spesielt grisen, for den må visst fysisk slaktes, – tenker museene.

Mattilsynet har strenge krav til hva som tillates. Blant annet skal ikke slakt være underholdning, men "undervisning". Det blir likevel sirkus, – og selv om jeg ikke var til stede, så lurer jeg på om det ble formidlet at: – Selv om dette er tradisjon, og selv om det var festmat en gang i tiden, så kan vi helt fint spise mye god mat hele året, også på julaften, uten å måtte utsette et eneste dyr for smerten de må gjennomgå. Kun fordi vi kaller det tradisjon, eller fordi vi liker smaken.

Svoren du får mellom tennene kommer ikke fra grisen som har levd på en museum tun. Grisen du spiser har mest sannsynlig levd hele livet sitt under trange kår, og klamret seg til morens patter i trengsel mot de andre søsknene sine. Dette fordi moren er avlet fram til å føde flere unger hun har patter til. Grisungen som nå har blitt din ribbe har måttet presset seg til pattene og lepjet i seg melk på et betonggulv blant brødre og søstre som har dødd av sult og sykdom. Siden har grisen du spiser fått leve en brøkdel av det en gris kan leve, uten en eneste gang å ha sett annet enn gitter og murvegger. Etter et halvt år blir den som over fire tusen gris blir hver eneste dag, transportert milevis på lastebil i en trang container, og vært vitne til mer død, trengsel og lidelse.

Inne på slakteriet forstår grisen din hvor det bærer hen, og den presses inn i et kammer med andre gris, der CO2 fyller lungene. Det svir i øynene, og kvelningsfornemmelsen trenger seg på. Ribba du spiser har gjennomgått enormt mye fortvilelse, angst og frykt, men du synes kanskje det er verdt det. Selv om du har et valg, unnskylder du kanskje dine handlinger. For det er jo tross alt sånn vi alltid har gjort det ... – Så senker julestemningen seg, og du gir kanskje hunden din en ekstra godbit etter at du har tørket ribbefett fra munnviken. Men er det verdt det?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags