Ønsker vi en ny folkeavstemning om EU-medlemskap?

EØS-VALG: Skal det stemmes om utmelding av EØS, bør det også stemmes om innmelding i EU, mener innsenderen.

EØS-VALG: Skal det stemmes om utmelding av EØS, bør det også stemmes om innmelding i EU, mener innsenderen. Foto:

Av
DEL

Leserinnlegg
Dag Seierstad gir i GD 14. mai en dyster beskrivelse av vårt lands utfordringer – og da særlig innen arbeidslivet. Han starter med å beskrive framgangen til en historisk utopi – kjempet fram gjennom tidligere generasjoners kamp. Han er redelig i beskrivelsen av at denne kampen ikke bare har vært et særnorsk fenomen. I Seierstads tekst er vår velstand truet av ettergivende politikere – som legger landet åpent for økt kriminalitet og arbeidsinnvandring. Skylden for dette legges på lovgivningen vi er underlagt ved EØS-avtalen, den globale maktstruktur med internasjonal storkapital og dens folkevalgte håndlangere. Hans diagnose er velkjent for GDs lesere og bygger på et langt livs studier. Det er få som kan matche Seierstads kunnskaper om norsk og europeisk arbeidsrett.

Seierstads hovedanliggende er at det er krefter innenfor EU som er skyd i all elendighet. Jeg støtter mange av dem som hevder at EU mangler tiltak for å møte mye av den misnøye vi har sett de siste åra. Men jeg ser også at i de fleste EU-land er et stort flertall av innbyggerne fornøyde med å være innenfor institusjonen. Et flertall som mener at løsningen på dagens problemer, innen klimaet, fredsskapende arbeid, vårt sosiale liv og arbeidsliv, må finnes innenfor EU, ikke utenfor. At Norge ligger under de andre EØS-landene når det gjelder prosentvis prioritering av sosiale utgifter er ikke EUs skyld, det er vår egen prioriteringer. Jeg støtter derfor et forslag om at det må legges inn et alternativ om fullt medlemskap i EU – om det nå legges opp til en folkeavstemning om utmeldelse av EØS.

Mange europeiske land har brukt mye krefter på å bekjempe det Seierstad med rette advarer mot. Dette fordi det har vært med på å uthule sosiale normer og har ført til uhyrlig rikdom for noen få. Dette er også en av flere forklaringer på den såkalte høyrepopulismen som det har vært snakket mye om. Det populistiske høre og populistiske venstre er begge like opprørte over ulikheter i samfunnet. De har bare totalt forskjellige løsninger på problemet.

Vi må derfor ikke være mindre redelige enn at vi sier at globaliseringen de fleste av oss misliker, også har ført til noen goder for verden som helhet. Den har bl.a. ført til at arbeidere i Kina, India og mange andre lavkostland, gjennom å underby våre vestlige lønninger, har oppnådd en velstand som de selv ikke tidligere ikke har hatt.

Ser vi på ulikhetens historie i verden som helhet, så kan vi vel være enige om at mye av dette de siste tiåra har gått den riktig vegen. Det viser statistikken. De ekstremt rike i vesten har riktignok blitt enda rikere, men den ekstreme fattigdommen globalt er sterkt redusert. Fortsetter utviklingen kan den etter FNs framtidsvisjoner komme til å forsvinne helt. All statistikk viser imidlertid at verdens fattige har blitt rikere på bekostning av vestens arbeidere og den lavere middelklassen, først og fremst i USA.

FNs rapporter viser også at den økte levestandarden i store deler av den 3. verden har gitt forlenga levealder, flere unger på skolen, bedre helse, minska barnedødelighet, bedre likestilling mellom kjønn og bedre forhold for de eldre, for bare å nevne noe. Vi som kaller oss sosialister, og tenker på verden som en helhet, må kanskje få si at det er verdt det?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags