Sosial dumping sprer seg fortsatt og kriminaliteten bare øker i arbeidslivet med EØS-avtalen

FORRANG FORAN EU: LO-kongressen i 2017 valgte Hans-Christian Gabrielsen som ny LO-leder og vedtok nok en gang at norske tariffavtaler og norsk arbeidslovgivning skal ha forrang foran EU-regler. Neste kongress i 2021 kan derfor komme til å si nei til EØS-avtalen. Dag Seierstad skriver at det er villedende at Norge trenger EØS-avtalen.

FORRANG FORAN EU: LO-kongressen i 2017 valgte Hans-Christian Gabrielsen som ny LO-leder og vedtok nok en gang at norske tariffavtaler og norsk arbeidslovgivning skal ha forrang foran EU-regler. Neste kongress i 2021 kan derfor komme til å si nei til EØS-avtalen. Dag Seierstad skriver at det er villedende at Norge trenger EØS-avtalen. Foto:

Av
DEL

DEBATT
EØS er et historisk uttrykk for en politiske kamp der grunnleggende samfunnskrefter står mot hverandre.

For folk flest i Norge kom det store vendepunktet med kriseforliket i 1935. Kjernen i det som skjedde, var enkel nok: Gjennom stadig sterkere organisering og beinhard kamp var arbeidsgiverne til slutt blitt pressa til å godta et historisk kompromiss: En «hovedavtale» sikra forhandlings- og streikeretten til ansatte, mens arbeidsgiverne fortsatt skulle ha styringsretten på arbeidsplassen.

Samme året ble det inngått et kriseforlik mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet som gjorde det mulig for Arbeiderpartiets mindretallsregjering å rette ei hjelpende hand til de altfor mange som var ramma på kropp og sjel av de lange og vonde kriseåra mellom verdenskrigene.

Over hele Vest-Europa ble det til langt inn på 1970-tallet bygd opp velferdssamfunn som sikra arbeid til de aller fleste og levekår som ble bedre for hvert år som gikk. Men så snudde det.

I EU ble det såkalte «indre markedet» det grunnleggende vendepunktet. Et lovprogram på 280 rettsakter skulle fra 1986 til 1992 sikre at konkurransen i flest mulig bransjer og sektorer skulle foregå mest mulig uhindra av nasjonale og lokale markedsinngrep.

Her i Norge gjorde EØS samme jobben.

EØS-avtalen satte fra 1994 press på viktige trekk ved «den norske modellen» i arbeidslivet ved å øke konkurransen mellom bransjer og bedrifter i Norge og viktigst: Ved å øke konkurransen fra bransjer og bedrifter i EU-området.

Det er ikke tilfeldig at LO-kongressen både i 2013 og i 2017 vedtok enstemmig at «ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler».

Vedtaka kom som svar på en utvikling der tre tiltakspakker fra den rødgrønne regjeringa ikke var nok til å hindre at sosial dumping fortsatt sprer seg og at kriminaliteten i arbeidslivet bare øker.

Det er heller ikke tilfeldig at uroen omkring EØS-avtalen i fagbevegelsen møtes med det eneste argumentet EØS-tilhengere klarer å mønstre: – Vi trenger EØS-avtalen for å få solgt varene våre på EU-markedet.

Dette er så villedende som det kan få blitt.

Hvis det virkelig var sånn at vi trenger EØS-avtalen for å få solgt varene våre i EU, skulle en tro at eksporten vår til EU økte særlig sterkt etter at EØS-avtalen trådte i kraft i 1994.

Men slik er det ikke. Eksporten til EU vokste i absolutte tall kraftig både før EØS-avtalen trådte i kraft i 1994 og etter 1994. Men eksporten til land utafor EU har etter 1994 vokst enda sterkere.

Derfor var det i 1994 at eksportandelen til EU av tradisjonelle varer (utenom olje og gass) var på topp.

Årsaken er enkel. Da vi inngikk EØS-avtalen i 1992 hadde vi allerede hatt en frihandelsavtale med EU i 19 år. Avtalen ble inngått etter at det ble nei-flertall ved EU-avstemningen i 1972 og trådte i kraft i juli 1973. Tollsatsene mellom Norge og EU ble trappa ned til null i løpet av en kort overgangsperiode.

Denne frihandelsavtalen sikra markedsadgang begge veier: norsk markedsadgang til EU-markedet og tilsvarende adgang for alle EU-land til det norske markedet.

Den EØS-avtalen som Norge har inngått, krever at enhver norsk lov må vike hvis den er i strid med EUs regelverk. Noe slikt krever ikke EU av noen andre land enn EØS-medlemmene Island og Liechtenstein.

Derfor er det – utafor EU – heller ikke noen andre land enn nettopp Norge, Island og Liechtenstein – som må gi opp tariffavtaler som begrenser innleie fra bemanningsselskap – eller som må ta fra havnearbeidere fortrinnsretten til å losse og laste.

Og det er heller ingen andre land som må skyve til side IlO-konvensjoner fordi vi er bundet av en EØS-avtale som ble inngått for å bringe oss godt og vel halvveis inn i EU.

Dag Seierstad

Lillehammer, rådgiver i SVs stortingsgruppe

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags