Avgrunnen rundt høyre-populismen

Dag seierstad: - Det er helt avgjørende for et tillitsfullt samarbeid på tvers av grenser i Europa at det er venstresida som vinner fram med sin EU-kritikk, og ikke den høyresida som foreløpig får de største oppslaga i media med sin fremmedfrykt og sin perspektivløse nasjonalisme.

Dag seierstad: - Det er helt avgjørende for et tillitsfullt samarbeid på tvers av grenser i Europa at det er venstresida som vinner fram med sin EU-kritikk, og ikke den høyresida som foreløpig får de største oppslaga i media med sin fremmedfrykt og sin perspektivløse nasjonalisme.

Av
DEL

debatt 

Gunnar Tore Larsen anklager meg for at jeg «vil isolere Norge fra vår egen verdensdel». Jeg har i mange år skrevet ei fast helside hver lørdag i Klassekampen om europeiske spørsmål. Det skal godt gjøres å finne en eneste setning som oppfordrer til isolasjon.

Hovedinnholdet i innlegget er ellers at den norske venstresida nå er i «tospann med høyrepopulistene». I land etter land – også i Norge – er virkeligheten den motsatte: i den politiske hverdagen er det en uoverstigelig avgrunn mellom høyrepopulismen og den politiske venstresida.

Både seriøse forskere og tabloide media spør stadig oftere: Kan EU-samarbeidet berges? Og hvis ikke: Hvilke krefter er det som sprenger EU-samarbeidet – og hva kommer i så fall etterpå?

Fra vinteren 2015 har flyktningkrisa endra situasjonen i Europa ganske dramatisk. Høyreekstreme bevegelser og partier har framstilt bølgene av flyktninger som den grunnleggende faren for europeiske samfunn. Det som i dag truer EU-systemet sterkest, er den aggressive fremmedfrykten som den ekstreme høyresida dyrker så intenst. Det vil derfor bli avgjørende for Europas framtid om det er høyresida eller venstresida som gjør EU til noe annet enn det er i dag.

To grunnproblem rammer alt EU bygger på: Det ene er den hemningsløse konkurransen som EU på sitt såkalte «indre marked» kaster bransjer, bedrifter, mennesker og mellommenneskelige forhold ut i. Det andre er den lettvinte adgangen storkonsern har til å påvirke EUs utvikling, en adgang som gir storkonsern en maktstilling som i omfang og styrke overstiger alt som fins i de enkete medlemsstatene.

For oss i Norge er det en hovedoppgave å finne fram til samarbeidsparter innad i EU som også er bekymra over den perspektivløse konkurransen på EUs indre marked og over den konsernmakta som i så stor grad driver fram et EU-prosjekt så fjernt fra reell folkelig medvirkning.

På grunn av EØS-avtalen er den norske venstresida oppe i nøyaktig samme kamp mot EUs markedsliberalisme som venstresida i alle EU-land. I denne kampen er Norge ikke noe utaforland.

Det er derimot en grunnleggende forskjell på EU-kamp fra venstre og fra høyre. Det europeiske ekstrem-høyre møter de aktuelle utfordringene med en aggressiv nasjonalisme som ikke bare er retta mot flyktninger fra Asia og Afrika, men også mot naboland.

Venstrepartier, fagbevegelser, miljøbevegelser og sosialpolitiske organisasjoner vil derimot kunne se tilsvarende miljøer i andre land som de mest opplagte samarbeidspartnerne.

Det er derfor helt avgjørende for et tillitsfullt samarbeid på tvers av grenser i Europa at det er venstresida som vinner fram med sin EU-kritikk, og ikke den høyresida som foreløpig får de største oppslaga i media med sin fremmedfrykt og sin perspektivløse nasjonalisme.

Les også: Det er tragisk hvordan store deler av den norske politiske venstresiden har havnet i tospann med høyrepopulistene

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags