Oppslutning om internasjonal handel

Av

Aktiv politikk må til for å sikre rettferdig fordeling av godene fra globalisering.

DEL

leserinnlegg

Nylig avholdt NHO sin faste årskonferanse, der budskapet var at den norske økonomien er avhengig av internasjonalt forpliktende samarbeid, spesielt når det gjelder handel. Mange av oss er enige i den konklusjonen. Norge er kanskje et av landene i OECD-området som har tjent mest på verdenshandelen i etterkrigstiden. Aller viktigst er EØS-avtalen.

Både i USA og deler av Europa er det stor skepsis til handel og globalisering om dagen. Årsaken er at mange ikke ser snurten av de mye omtalte gevinstene. Rikdommen tilfaller samfunnet, men ikke dem. Globaliseringen har medført betydelig arbeidsinnvandring som har fått store konsekvenser i form av press på lønn og arbeidstakerrettigheter i mange lands arbeidsmarked, særlig for de lavtlønte i økonomien. Ulikhetene har økt kraftig i vestlige land de siste 40 årene. I USA har det gitt oss Trump, i Storbritannia fikk vi Brexit, og de gule vestene i Paris symboliserer noe av den samme frustrasjonen.

Den norske modellen har vært i en særklasse til å fordele gevinst. Sammenlignet med andre land har vi i stor grad klart å kombinere global konkurranse i en åpen økonomi med mindre økonomiske forskjeller. Men også her hjemme har ulikhetene økt. Deler av den norske befolkningen har sett lite til veksten alle snakker så varmt om: En studie fra Senter for lønnsdannelse viser at lønnsutviklingen for noen av landets lavest lønnede har stått stille tilnærmet stille siden 2008. EØS-avtalen diskuteres nå høylytt etter at Fellesforbundets viktigste avdeling vedtok at de vil ut av avtalen.

Oppblussingen av debatten viser at det ikke holder å si at vi er opptatt av at gevinstene skal nå flere. Hvis vi skal ta misnøyen til folk på alvor må vi gjennomføre tiltak som kan bidra til å faktisk fordele gevinstene av handel og minimere ulempene. Den gode nyheten er at ulikhet som følge av handel og globalisering er mulig å gjøre noe med. Det gjør vi best ved å bygge på det vi vet virker. Tre hovedområder peker seg ut.

For det første må vi styrke det organiserte arbeidslivet og trepartssamarbeidet. Vi må også utnytte handlingsrommet som finnes for gode nasjonale løsninger selv om vi forpliktes av internasjonale avtaler.

Det innebærer å bremse utviklingen med rettsliggjøring. Omkamp etter omkamp i rettssystemet, der ESA blir trukket inn i krevende konflikter om norsk arbeidsliv, er en utvikling som ikke bør fortsette. Partene må komme dette i forkant og etablere enighet om vanskelige prinsipper som følger av internasjonal handel. Vi bør videre gjøre det enklere å ta i bruk allmenngjøringsordningen: dokumentasjonskravene bør mykes opp, og vedtakenes varighet bør gjøres lengre.

I tillegg bør vi vurdere en nasjonal tilnærming basert på Oslo-modellen, der man stille strengere krav til bruk av faste ansatte, fagarbeidere og lærlinger ved offentlige innkjøp. Vi må styrke det tverrfaglige samarbeidet mellom Arbeidstilsynet og andre etater for å avdekke arbeidslivskriminalitet, og stille strengere krav til bruk av lærlinger ved offentlige innkjøp. Selv om noen av disse tiltakene kan medføre ulemper på kort sikt for norske bedrifter, er de nødvendige for å sikre et bærekraftig nærings- og arbeidsliv på sikt.

For det andre må vi videreføre et omfordelende og bærekraftig velferdssystem. Et viktig prinsipp i den norske modellen er at vi spleiser kostnadene ved nødvendig omstilling og globalisering ved romslige ordninger for dem som mister jobben – og der gevinstene ved handelen brukes på goder til det større fellesskapet: skoler, eldreomsorg, veier også videre. Sånn fordeles risikoen ved omstilling og globalisering mellom arbeidstakerne og staten. Disse ordningene er dessuten av avgjørende betydning for å tilrettelegge for et verdiskapende næringsliv. Fremfor å stadig trekke fram kutt i velferden som avgjørende for framtidig bærekraft, bør vi i langt større grad anerkjenne betydningen av en bred velferdsstat: Investeringer i velferd bidrar til vekst, og sikrer samtidig at veksten tilfaller oss alle.

Til slutt er selvsagt et rettferdig skattesystem av avgjørende betydning. De siste årene har vi sett et stort skatteskifte fra kapital over på arbeid. Det er ingenting rettferdig ved det. Under denne regjeringen er skattene kuttene med over 25 mrd – de som har mest har fått mest: hele 100 ganger større skattekutt enn de med lave inntekter. Samtidig har avgiftene økt. Dersom vi i Norge skal fortsette å ha bred oppslutning om betydningen av en åpen økonomi, må vi også sørge for at alle får sin del av gevinsten.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags