Når ordet krise dukker opp, svarer man ikke med «evaluering» og «plan», men med endring av struktur

- Når ordet krise dukker opp, svarer man ikke med «evaluering» og «plan», men med endring av struktur, skriver Noralv Veggeland.  Foto: Scanpix

- Når ordet krise dukker opp, svarer man ikke med «evaluering» og «plan», men med endring av struktur, skriver Noralv Veggeland. Foto: Scanpix

Av
DEL

debatt 

Fastlegene jobber i snitt omtrent 7,5 normalarbeidsdager hver uke. Seks av ti fastleder vurderer å slutte som følge av for høyt arbeidspress, viser en undersøkelse en gruppe fastleger og professorer ved NTNU har gjennomført.

Arbeidsforholdene for landets fastleger har vært varslet om i flere år. Begrepet fastlegekrise er blitt hyppig brukt det siste året. Det er en krise som i aller høyeste grad har vært varslet. Likevel skjer det forsvinnende lite. Fastlegeordningen oppfattes som vellykket, og det er fordi deres arbeidshverdag fungerer ved positiv innsats og ved å strekke strikken stadig lengre. Strikken er faretruende nær å ryke.

Regjeringen fortsetter å organisere samfunnets institusjoner, også fastlegen, etter nyliberale markedsprinsipper og markedsverdier. Det er det eneste Solberg-regjeringen kan forestille seg. Den kan ikke forestille seg at fastleger kunne omgjøres til offentlig ansatte.

På grunn av samhandlingsreformen er flere helseoppgaver lagt til kommunene og primærhelsetjenesten, framfor sykehusene. Dermed har fastlegene fått flere oppgaver, uten at det har kommet tilstrekkelig friske midler. Fastlegene må prioritere og «jobbe smartere». Det er et markedskrav. Men det er en grense for hvor smart du kan jobbe, før pasienter rammes.

Det er yngre leger som er den store bekymringen. Den gjennomsnittlige arbeidstiden på over 55 timer i uka avspeiler at etterspørsel og markedsprinsipper rår. Men det er ikke akkurat et godt rekrutteringsmiddel for unge mennesker som vil kombinere arbeidsliv og familieliv. Dessuten er drift av egen praksis forbundet med stor økonomisk risiko, og det koster penger å kjøpe seg inn på et legekontor. På grunn av den økonomiske risikoen og det store arbeidspresset, søker de fleste leger seg til arbeid ved sykehus.

I fjor høst gjennomførte VG en kartlegging av hvor mange kommuner som sliter med å rekruttere nye fastleger. Nesten halvparten av kommunene meldte om problemer. Det er derfor riktig å snakke om en krise. Arbeidshverdagen til fastlegene rammer oss som pasienter. For slik helsevesenet er bygget opp i dag, er fastlegene porten til videre behandling. Hvis ikke fastlegene evner å fange opp viktige symptomer og signaler fra pasientene, risikerer vi at mange går med ubehandlede lidelser, og blir sykere enn nødvendig.

Helse- og omsorgsdepartementet mener fastlegekrisa ikke løses med mer penger til fastlegene. Departementet vil imidlertid se på hvilke oppgaver fastlegene må ha, og hvilke oppgaver andre kan overta. Men markedsprinsippene vil de beholde. De vurderer ikke å gjøre fastlegene til fast offentlige ansatte, slik mange fastleger argumenterer for. Altså en systemendring. I stedet kommer det en egen handlingsplan for fastlegeordningen og de andre legetjenestene i kommunene. - Når ordet krise dukker opp, svarer man ikke med «evaluering» og «plan», men med endring av struktur.

Noralv Veggeland

professor i offentlig politikk, Lillehammer

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags