Inge Krokann - en stor dikter

MARKERING: John Rustad minner om at det er 125 år siden forfatteren Inge Krokann ble født. Bildet viser utsnitt av forsida på boka «Rikar´r song du alder fæ», skrevet av Tore Fagerhaug.

MARKERING: John Rustad minner om at det er 125 år siden forfatteren Inge Krokann ble født. Bildet viser utsnitt av forsida på boka «Rikar´r song du alder fæ», skrevet av Tore Fagerhaug.

Av
DEL

DEBATT 

Inge Krokann ble født for 125 år siden, 19. august 1893.

I 1928 bosatte Inge Krokann seg på Lillehammer, og ved det fikk vi i Gudbrandsdalen en dikter som etter hvert skulle vinne seg en viktig plass i litteraturen. Som dikter er han imidlertid en dikter fra Oppdal og Trøndelag.

Da man på slutten av 1960-årene igjen gav ut verket «Norges nasjonal-litteratur» i ny utgave, var han en av forfatterne som kom med, med boka «I Dovre-sno».

Han ble i 1954 tildelt den høythengende Doblougprisen som den fjerde i ei rekke fra Norge, og med den senere nobelprisvinneren Harry Martinsson fra Sverige som en samtidig mottager.

Han var rett og slett en av Norges mest anerkjente forfattere på 1950 og 60-tallet. Krokann flyttet til Gudbrandsdalen for å finne et klima som gav han helsemessige gevinster. Gjennom at han bosatte seg her i dalen fikk man en forfatter som var både klok og kunnskapsrik.

I 1963, året etter at Krokann døde, skriver Tarjei Vesaas i «Syn og Segn hefte 3, 1963»: «Dei ruvande bøkene av diktaren står godt med sine djerve bilete frå gammal og nyare tid».

Dikteren og språket: Inge Krokann skrev på et språk som for svært mange var vanskelig tilgjengelig. Språket var en blanding av landsmål og Oppdals-mål.

For Inge Krokann var språket selve nøkkelen til å forstå hans ærende som forfatter. Bøkene han skrev var bundet fast til bygda gjennom språket. Språket er det mest spesielle og det mest vanskelige i bøkene, et språk er et medium som binder oss fast til historia, og i Krokann sitt tilfelle til historia i Oppdalsbygda. Språket er det medium som binder oss fast til hverandre som mennesker, og må vurderes ut fra om det fungerer slik.

Krokann og hjembygda: Inge Krokann kom fra bygde-Norge, Krokom-gården i Oppdal og Lo-gården i Drivdalen, tett oppunder Snøhetta, var stedene Krokann var sterkest knyttet til.

Ei viktig bok for å forstå hvordan Inge Krokann tenkte, var boka «Det store hamskiftet i bondesamfunnet» som han gav ut i 1942. Han opplevde i det hele å være en del av den levende norske bygdekulturen. Dette var viktig for han livet igjennom. Endringene i bygda gjennom historia gav endringer i hans tenkning og i språket i bøkene.

Krokann på lærerskolen: To skoler skulle prege han som person. I 1912 tok han fatt ved Volda lærerskole, det var trolig målmannen i han som fikk han til å søke dit. Skolen var prega av ortodoks rett-troendeskap med Indremisjonen som veiviser.

Krokann fant mange venner blant elevene, som Lars og Sigurd Reinton, Olav Gurvin og Emil Herje. På lærerskolen gav han ut sitt første dikt «Tidi talar» i 1914, under pseudonymet Bodvar Bjarke. Etter lærerskolen arbeidet han et år som lærer i Rennebu.

Krokann og folkehøgskolen: Han var nå sterkt opptatt av folkehøgskole-bevegelsen og besøkte både folkehøgskolen på Voss og på Torshus i Orkdal. Seinere ble han elev på et kurs på Askov Højskole i Danmark. Etter dette ønsket Krokann å være med å skape den norske folkehøgskolen i et nytt århundre. Sammen med kona Gunvor som han traff mens han var i Danmark, eller snarere på båten hjem fra Danmark i 1918, reiste han til Skogn folkehøgskole i 1921 og begynte der. Martin Sivertsen som han kjente fra lærerskolen i Volda var rektor der. Men alt første året ble han satt ut av spill etter et fall, og han vart tvungen til å holde senga i lang tid og klarte aldri å gjenvinne helsa.

Dikteren: Boka «I Dovre-sno» forteller om Oppdalssamfunnet en del år før reformasjonen. Det skjer endringer i bygdesamfunnet gjennom endringene ved reformasjonen. Ikke så store som da pengehusholdningen endrer livet i bygda. De årene gikk man fra å ha 2 landhandlere i Oppdal til en generasjon senere å ha 12 stykker, mellom 1840 og 1870.

I 1929, det året hans sterkeste påvirkningskilde Olav Aukrust døde, debuterte Inge Krokann med boka «I Dovre-sno» og det er tydelig at det er en markant dikter som trer fram alt med første boka.

Denne boka blir fulgt av fire bøker til som forteller videre historia om Lo-slekta gjennom den nevnte boka og de to bøkene «Gjennom fonna 1 og 2» for så fortsette med boka «På linfesking» og avsluttes med «Under himmelteiknet». Den siste boka kom ut i 1941, kort tid før kulturlivet brøt med naziregimet. Bøkene forteller om ei vandring gjennom flere hundre år med historie i ei bygd under Dovrefjell. Inge Krokann følte nok at vilkåra i bondesamfunnet var annerledes i det lagdelte bondesamfunnet før og etter reformasjonen.

Etter krigen gir han ut bøkene «Gravlagt av lynet» 1952 og «Hammerslaga» 1959. Den siste er ei bok fra ei senere tid, da industrien hadde gjort sitt inntog i Oppdal og samfunnsforholda var annerledes.

Selv om Inge Krokann hadde dikterøyet rettet mot Oppdal, så ble han absolutt en gausdøl og kom til å være venn og nabo med mange, blant andre Sparre Olsen og Milada og Halvard Blekastad. Inge Krokann var oversatt til andre språk blant annet til tsjekkisk og svensk.

To dikt, – sanger av han finner man Alvestad si songbok med melodi av Sparre Olsen.

Krokann og kristendommen: Philip Houm som har skrevet ei bok om litteraturen fra 1914 til 1953, har påpekt at Krokann ikke var så kirkelig i sin tro som Aukrust, noe jeg tror er riktig, men han var dypt preget av kristendom, noe som diktet Påskemorgen viser.

Diktet Påskemorgen finner vi i ei bok som ble gitt ut ved 100-års dagen for Krokann sin fødsel år 1993: «Augo ser så mangt», med tekster av og om dikteren.

Påskemorgon

Dagen har runne

natta har rømt

Livet har sigra,

dauden er dømt.

Gud være lova! Livsens Gud!

Krokann var en dikter som målbar mye mer enn kristen tro i sine bøker, troa var ikke engang en viktig side i forfatterskapet hans, men den var der, og noen ganger kommer den åpent til syne.

Nå er det 125 år siden dikteren fra Oppdal og gausdølen Inge Krokan så dagens lys. Årsaken til at jeg har skrevet denne kronikken er egentlig ikke at det er 125 års jubileum i å, men et ønske om å løfte fram en viktig forfatter som mange har glemt.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags