Vindkraft - tenk ikke bare på sluttproduktet

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

Leserinnlegg
Halvparten av vårt energiforbruk kommer fra vannkraft. Dersom vi skal bruke mindre olje, må vi enten bruke mindre energi, utbedre de kraftverk vi har eller bygge nye.

Energitilgang: Vindmøllene eller vindturbinene betegnes som grønne og ”miljøvennlige”. Det brukes store mengder energi, sand, sement, stål, aluminium, kopper, nikkel, bly, og ikke minst natur for å bygge vindturbiner. Tenk hvordan disse ressurser er blitt til. At det i tilegg brukes svært sjeldne jordmetaller omtales ikke. I driftsfasen har det vært farlige ulykker som holdes skjult for vanlige folk.

Samfunnet trenger energi. Da gjelder det å bruke miljøvennlig vannkraft og skaffe energi på billigst og best mulig måte. Vi må ikke etterape land som ikke har samme muligheter som Norge. Det vil bli dyrere energi ved å redusere vannkraften ved å slippe vann utenom kraftverkene (øke minstevannføringen). Det vil bli mye dyrere å erstatte vann med vind.

Sjeldne jordmetaller: Metallet neodymium brukes i vindturbinene. Neodymium-stål-bor legering (Nd2Fe14B) brukes for å lage permanentmagnetene. Neodymium finnes i spredte forekomster i Kina bl.a. nær byen Baotou. Selve produksjonsprosessen for legeringen er svært farlig.  Desssuten dumpes avfallstoffer i en kunstig sjø. Denne giftige sjø ødelegger liv og helse for bønder, deres barn og deres jord. For de største vindturbinene går det med nesten 1,5 tonn av legeringen (vesentlig stål, men noen hundre kg neodymium og noe dysprosium-beslektet metall). Denne legeringen er nødvendig for å lage ”miljøvennlige” vindturbiner.

Ledninger for å føre kraften fra produksjonssted til der den brukes og nødvendig regulering: For å føre kraften til brukerstedet kreves ledninger. Tyskland trenger for eksempel ledninger fra Nord-Tyskland, hvor vindturbinene er, til Sør-Tyskland hvor forbruket er. Med kraftoverskudd i Norge kreves ledninger i landet og kabelkapasitet til utlandet. Det koster å føre vindkraften ut Mellomlandsforbindelsenes økonomi er basert på prisforskjellen mellom ”Europa” og Norge multiplisert med overført volum. Norge eksporterer normalt på dagtid og importerer på natt. Dermed snur energiretning i kablene til utlandet to ganger pr døgn, noe som fører til regulering av kraft- og transformatorstasjoner. Variasjon i forbruket over døgnet kreves regulering.  Vindkraften varier med vindens styrke og fører til ytterligere regulering. Vindkraften er dermed med og øker kostnaden for nettet og eiere av vindkraft betaler lite for dette.

Arbeidsplasser- norsk industri: En vindmøllepark i driftsfasen gir få arbeidsplasser. Ofte kontraktfester den utenlandske leverandøren vedlikehold som utføres av utlendinger. Den utenlandske leverandøren har leveranser som er. 70 prosent av vindmøllekostnadene i byggefasen.  I tillegg kommer vedlikeholdet i driftsfasen.
Norske politikere bevilger penger til forskning, mens vindkraftindustrien eller de som ønsker å bygge opp den mangler støtteordninger. Støtte ville gjort det mulig å bygge opp referanseanlegg, f.eks. i en vindpark på Fosen, for norsk industri.
Støtteordninger kunne gjort det mulig å bygge opp norsk industri med arbeidsplasser for levering til andre land. Skal vi bli ledende på vann og vind må vi bruke den kompetente arbeidskraft vi har ledsaget av økonomiske støtte.

Hvorfor vil europeiske land investere i vindmøller i Norge?: En kan lure på hvorfor utenlandske selskap investerer i norsk vindkraft. Svaret kan være sammensatt. Når EU innfører fiktive (uvirkelige) løsninger, frykter en at liknende ordninger kan innføres for vindmøller.Vi leser at 75 % av norsk elektrisitet er ”skitten.” Dette til tross for at strømmen i norske stikk- kontakter kommer fra norske elektroner produsert av vannkraft.
Norske politikere, EU regler, kraftavtaler og skatteregler kan gjøre det økonomisk fordelaktig for utlendinger å investere i norsk vindkraft. At norske strømforbrukere (grønne sertifikat) må subsidiere tyske selskap, danske arbeidsplasser og ødelegge norsk natur mens norske arbeidsplasser mangler støtteordninger virker ulogisk.

Skatter: Eiendomsskattereglene er forskjellig for vann og vind. Dette er uheldig og fører til en vridning slik at skatten er gunstigere for vind enn for vann og det blir en forskjellsbehandling for elektrisitet.

Kommuner som har vindturbiner får eiendomsskatt. Den tekniske levetiden for slike anlegg er oppgitt til 20-25 år. Kommunene skal være klar over at taksten kan gå ned hvert 10. år fordi vindturbinene blir 10 år eldre (ny takst hvert 10. år).

Transport av vindmøllevinger før og etter bruk: Transport av bladene i ”propellen” over lange strekninger er kostbart og krevende. Hva med tiden etter at de er utslitt, kan de graves ned eller er dette farlig avfall?

Erfaring fra norske vindparker: Erfaringer fra investorer som har finansiert norske vindparker er ikke gode. Nedskriving av kapital har ikke vært uvanlig til tross for høye energipriser fram til 2014: Eksempler på nedskriving av kapital: Midtfjellet Vindpark, Fitjar, Valsneset og Bessakerfjellet, TrønderEnergi AS; Rabbatshede Kraft AB, av Sveriges største vindparkeiere.

Bygging av vindturbiner i dag i vannkraftlandet Norge er ikke bærekraftig. Oljeindustrien ble bygd ved hjelp av støtteordninger. Skal Norge bygge opp ny industri må vi gjøre det samme – samt bruke den kompetanse og den økonomi vi ennå har.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags