Gå til sidens hovedinnhold

For psyk til å være mamma?

Artikkelen er over 3 år gammel

Forskningsdagene Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Foreldrestøtte og spedbarnevern» er ett av arrangementene under Forskningsdagene, som har «Oppvekst» som årets hovedtema. Arrangementet handler om gravide, foreldre, sped- og småbarn i belastede og bekymringsfulle livssituasjoner.

Noen barn er vi bekymret for fra før de er født. I mors mage ligger fosteret beskyttet for mye, men ikke alt. Når den gravide snuser, røyker eller drikker deler hun rusen med sitt ufødte barn. Hvis mor sulter seg, blir det mindre næring til barnet, og går hun gjennom svangerskapet med mye stress, engstelse eller opplever vold, utsettes også barnet for stresshormoner og fare. Men oftest er bekymring for det ufødte barn knyttet til foreldres omsorgsevne. Når barnevernet mener at foreldre ikke vil klare å ivareta et nyfødt barn kan det skje at de henter det rett etter fødsel.

Utgangspunktet for svangerskapsomsorgen er at best mulig omsorg for mor også er det som er best for fosteret. Hun skal få god informasjon for å kunne ta gode valg, og støtte til å gjøre de forandringer hun selv ønsker. Å ta ansvar for seg selv og barnet i magen er en god forberedelse til foreldreansvaret. Blivende foreldre har dessuten en sterk motivasjon til å endre sine levevaner, til beste for barnet. Oppmerksomheten rettes innover, og uante følelser og fantasier skrues på. Hvem er barnet? Hvordan blir jeg som mor eller far? Hva trenger vi? De søker i hukommelsen etter gode erfaringer og forbilder for foreldrerollen, og forsøker å legge til rette og rydde livene sine for en best mulig start for barnet. Ja, selv hjernens fungering endrer seg i denne livsfasen til å bli mindre impulsiv, bedre på planlegging, og lyder og signaler fra barnet får hjernens belønningssystemer til å ”lyse opp”. Alt er innstilt på forandring. Alt er i forandring.

Men, noen foreldre har problemer og begrensninger som stikker dypt. Enn om de ikke får til en stor nok forandring, eller vil forandring skje tidsnok? Enn om de ikke har det som skal til? Et nyfødt barn trenger så mye og utvikler seg så fort. Dette er barnevernets dilemma og vanskelige risikoavveining. Skal de gi foreldrene en sjanse, med fare for at det ikke går bra? Eller skal barnevernet på grunnlag av foreldres problemer i fortid, og som de jobber med, skille foreldre og den nyfødte, før de har rukket å gjøre verken godt eller galt? Barnevernets vurderinger vil alltid måtte veie foreldrenes ønsker og interesser opp mot barnets beste. Ofte er det to sider av samme sak, men ikke alltid. Barnevernet har et lovverk som regulerer, men svært mye baserer seg på skjønn. Professor Marit Skivenes mener at ”Det er store kunnskapshull på dette viktige området av velferdsstaten, med usikkerhet omkring hvordan, når og hvorfor skjønnsmessige beslutninger som skal være til barnets beste varierer mellom beslutningstakere og mellom barnevernssystemer”.

De fleste omsorgsovertakelser skjer akutt og foreldre er ofte uforberedt. Dette er et særdeles sterkt inngrep i en nybakt families mest inntrykksømme tid. Det strider mot naturen. Det gjør vondt langt inn i sjelen. I samtaler med jordmødre, barnevernsarbeidere og andre som har deltatt i slike situasjoner er det mange fortellinger om å måtte gå for seg selv og gråte etterpå. Foreldrene sitter gjerne igjen i en kaotisk tilstand av sjokk, fortvilelse, sorg og sinne. De kan føle seg sveket av sine hjelpere, og forlater barselavdelingen i krise. En jordmor sammenlignet det med en alvorlig ulykke, og lurte på hvem som sørget for krisehåndtering og videre oppfølging av foreldrene i tiden etterpå.

I 2015 og 2016 var det 58 tilfeller av at barnevernet hentet barnet på barselavdelingen. Stipendiat Ida Juhasz har lurt på hvem mødrene er og hvilke bekymringer som ligger bak. Hun fant at de fleste, 71 %, var begrunnet med bekymring for mors psykiske helse. I 40 % av sakene var barnevernets største bekymring mors evnenivå. Kun 27 % av inngrepene var knyttet til rusproblemer. Juhazs forskning viser også at ca. halvparten av mødrene hadde selv vært barnevernsbarn, og 55 % av dem hadde mistet omsorgen for et barn tidligere. Dette forteller en trist historie om fortidens grep om framtiden og gjentatte tap som utfordrer både forskning og hjelpeapparatet til å søke kunnskap og tiltak som kan bryte onde sirkler.

Omsorgsovertakelse ved fødsel skjer i ”lukkede rom”. Det er vondt og vanskelig å snakke om. Noen foreldre ytrer seg i sosiale medier, og får støtte av likesinnede, men det finnes per i dag ingen faglige retningslinjer som sikrer ivaretakelse av disse foreldrene. Barnevernet har riktignok et oppfølgingsansvar, men er sjelden i posisjon til å støtte eller lyttes til. Foreldre kan oppfordres til kontakt med familievernet, men de erkjenner at de har for lite spesifikk kunnskap og erfaring om akkurat denne situasjonen.

Omsorgsovertakelse ved fødsel er en særdeles inngripende bruk av samfunnsmakt som redder liv når det er nødvendig, men som også risikerer å ødelegge liv hvis den brukes unødig. Derfor trengs et søkelys på de ”lukkede rom”. Vi trenger kunnskap og et både kritisk og konstruktivt blikk på eksisterende praksiser. Det har hittil vært lite forskning på temaet. Ved Høgskolen i Innlandets barnevernsutdanning har det inntil i år ikke vært noen spesifikk trening eller fokus på dette utover å gjennomgå lovgrunnlaget. Fagfolk fra ulike tjenester har i liten grad hatt felles opplæring, og snakker lite sammen etter inngrepene.

Dette er nå i endring. Høgskolen fikk i vår 12 millioner fra Norges forskningsråd for å forske på barnevernet beslutninger, begrunnelser og praksiser. I et nært samarbeid med Sykehuset Innlandets Senter for simulering og innovasjon, SIM Innlandet, inviteres barnevernstjenester, ansatte i psykisk helsevern og føde/barselomsorgen til å øve og utforske egne og hverandres praksiser. Høgskolens barnevernstudenter deltar også i simuleringene. BUF-etat har opprettet et spisskompetansemiljø for familievernet som skal utvikle bedre hjelp til foreldre som har blitt fratatt omsorgen for barn. Dette miljøet har vi innledet et samarbeid med. Og viktig, foreldre med egne erfaringer skal lyttes til og bidra inn i forskningsprosjektet. Målet er bedre foreldrestøtte og spedbarnevern.