En velferdsstat på randen

Av
DEL

leserinnlegg

Velferdsstaten er i krise. En velferdsstat som i etterkrigstiden ble rustet opp for å sikre velferd for de svakeste gruppene i samfunnet. En velferdsstat jeg vokste opp med, og har vært så stolt av. Et system basert på tillit og solidaritet.

Mine foreldres generasjon betalte trofast sin skatt, trygge på at staten en dag ville ta seg av dem og yte god velferd når deres helse ble svekket. Velferdsstaten hadde en sterk legitimitet i samfunnet. Nå forvitrer den, og er blitt en salderingspost. Den brytes gradvis ned i hendene på politikere og byråkrater som lar helsesektoren styres av New Public Management, reformen i offentlig sektor som for lengst har vist seg å være mislykket.

Det er bare tragisk, og det skjer over hele landet. Som utflyttet lillehamring med røtter i Gausdal, har jeg min familie her. Jeg er en pårørende, og er kjent både på sykehjemmet og sykehuset på Lillehammer. Som ellers i Norge er presset på ansatte stort; For få hender, rift om sengene, det kan være en seig kamp for å få en sykehjemsplass, og man skrives raskere ut fra sykehus. Aldri har vel presset på ansatte i helsesektoren vært større, og ennå har ikke eldrebølgen slått inn for alvor.

Sykehuset Innlandet har dårlig økonomi. Med den effektiviteten man ser i helseinstitusjoner i dag skulle ikke det være mulig. Men slik er det. Som i resten av landet. Lokalt er situasjonen slik at en innsparing på noen millioner er nødvendig. Man velger å løse dette ved å flytte problemet – og påberope seg en innsparing!

Det hevdes at å flytte Granheim til Lillehammer Sykehus gir en besparelse. Dette kan de hevde uten faglig forankring, uten å lytte til ansatte ved Granheim, og langt mindre se saken fra et pasientperspektiv. Så jeg lurer på med hvilken rett de kan hevde dette?

Granheim tilbyr noen av de beste helsetjenester vi har i dag. Rehabilitering bidrar til at folk med helseutfordringer kan klare seg bedre i hverdagen, og dermed i mindre grad belaste et hardt presset sykehus/hjemmesykepleie/sykehjem. Og våre helsemyndigheter har nettopp dette som et mål, at vi skal klare oss selv lengst mulig.

Forsvinner rehabiliteringen, er det logisk at presset på nettopp disse tjenestene øker. Utgiftene det medfører, vil jeg anta langt overstiger innsparingen som styret påberoper seg. Å tro at å flytte rehabiliteringen ved Granheim til sykehuset på Lillehammer, og samtidig kunne tilby det Granheim gjør i dag, er naivt. Og jeg tror ikke at styret i sykehuset innlandet er så naive. Det kan imidlertid synes som om de tror alle vi andre er det!

Granheim har et godt rykte på seg, og er kjent over store deler av landet. Her er det samlet høy og bred kompetanse, og det jobbes intensivt over tid med mennesker med helseutfordringer. Granheim er noe Gausdal og distriktet for øvrig kan være meget stolte av. Det er derfor god grunn til å kjempe mot den udemokratiske prosessen som skjer nå.

Å informere ansatte en drøy uke før saken skal opp, å ikke sørge for faglig forankring, å dehumanisere en stor pasientgruppe til en nødvendig innsparing, og i tillegg ignorere hvilke langsiktige konsekvenser dette vil få, er en skam!

Her sees det kun en kortsiktig innsparing. Fra et samfunnsøkonomisk perspektiv er det en katastrofe. Når staten tar seg råd til å yte borgerne skattelettelse, så stiller jeg meg uforstående til at de ikke evner å opprettholde de helsetjenestene vi har i dag. Når så mange helseregioner år etter år må ty til innsparinger, så må man lure på om det er budsjettene som er for dårlig. Det skal i så fall ikke borgerne straffes for, og aller minst de svakeste gruppene i samfunnet vårt. Så ja, jeg synes styret bør skamme seg!

Til slutt vil jeg oppfordre folk til å engasjere seg, og kjempe for å opprettholde gode helsetjenester i distriktet -som Granheim. Før det er for sent. Jeg tror vi alle på et eller annet tidspunkt vil være tjent med det. Det er noe med at “du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv”. 

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags