Ja til skog som råtner på rot i Gropmarka!

Naturmangfold.

Naturmangfold. Foto:

Av
DEL

leserinnlegg
Vi har nylig fått servert en rapport fra FNs naturpanel IPBES som gir en ganske dyster lesning når det gjelder naturmangfoldet som blir med inn i fremtiden, der det også ser mørkt ut for mange norske arter. Så er spørsmålet om noe kan gjøres for å minske tapet, og det er selvfølgelig noe som kan gjøres. Spørsmålet er om det er nok endringsvilje i individet og politikken for å snu trendene før vi sitter igjen i en monokultur av biodiversitet

Arealendringer og menneskets bruk av arealer er den desidert viktigste årsaken til tapet av naturmangfold. Av artene som per i dag er truet i Norge, er over 85 % direkte sårbare grunnet avskoging, drenering, gjengroing, oppdyrking, nedbygging ... Listen over inngrep er for lang til å ta i sin helhet her, men resultatet gir oppstykking og reduserte levevilkår, som sammen med klimaendringer utgjør et økende press på overlevelse til en stor andel arter.

Så hva kan gjøres? Når det er endringer i arealbruk som utgjør den største trusselen for tapet av naturmangfold. bør vi kanskje starte der. Stortinget har som mål å verne 10 % av skogene i Norge. I januar 2019 var kun 4,8 % skog vernet, og da kun 3,6 % produktiv skog. Med andre ord må andelen skog som vernes økes, og områder med høy økologisk verdi bør prioriteres.

Frivillig vern av skog er en ordning som sikrer skogeiere en god (skattefri) kompensasjon for vernearealet, mens de samtidig beholder rettigheter som bl.a. jakt, fiske og bruk av eventuelle hytter i området. Frivillig vern av skog er avgjørende for å sikre det fremtidige naturmangfoldet i Norge, der over 60 % av de kjente norske artene oppholder seg.

Naturmangfold.

Naturmangfold.

Nærmarka og bynære skoger er også viktig for biodiversiteten, samtidig som den øker trivsel og sprer glede for mennesker som bruker den. «Hundremetersskoger» og villmark er faktisk noe vi i Norge i dag er redde for å miste, og denne bekymringen bør tas tak i av politikere som hele tiden tenker vekst og ekspansjon, med bynære hyttefelt og gondolbaner. Med nedbebygging og tap av nærnatur, ødelegges mange av de grunnleggende årsaken til at folk som faktisk bor her trives og blir boende.

Mine kollegaer publiserte en artikkel leserinnlegg i GD 19.06. om store endringer i Gropmarka, og om at vi må gjøre noe nå om vi vil bevare området slik vi kjenner det i dag. Alle i Lillehammer kjenner til Gropmarka. Selv om enkelte i GDs kommentarfelt hevder at de liker å gå på tur i hogstfelt, tror jeg neppe dette gjelder de fleste.

En av grunneierne i området er også bekymret for fremtiden ved det er bedre å hogge trær enn å la skogen råtne på rot, og dermed bidra til CO2 utslipp som igjen vil påvirke fremtidens klima. Jeg kan berolige grunneiere med at det slett ikke er så enkelt at hogst bidrar til lavere CO2 i atmosfæren- det meste av tømmeret som hogges lagres ikke under anoksiske forhold og blir til olje. Hogstflater vil kanskje også gi en nettoøkning i CO2-utslipp ved at jorda på hogstflaten varmes opp av direkte solinnstråling, og gjør at karbonet i jorda oksideres. Og det er i jorda mesteparten av CO2-et i boreale skoger faktisk befinner seg.

Frivillig vern av skog vil derfor i praksis si at alle vinner- så hvorfor ikke søke om frivillig vern for skogen i Gropmarka? Da vil den fortsette å kunne fungere både som økologisk buffer mot tap av biomangfold i bynære strøk, den vil fortsette å kunne gi naturopplevelser til store og små som kommer nærfra og fjærnfra. Skogen i Gropmarka vil fortsette å glede både mennesker og dyr i lang tid. Og ja, selv om deler av skogen etter hvert vil råtne på rot, vil også det være til glede, for både sopp, meitemark og en hel del andre dyr.
 

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags