Rosemarie Köhn – Folkets biskop

Biskop Rosemarie: - Rose åpnet som biskop opp kirken for folket ved å la evangeliet bli avdekket gjennom sin forkynnelse, sine standpunkt, sitt gode smil og gode replikk.

Biskop Rosemarie: - Rose åpnet som biskop opp kirken for folket ved å la evangeliet bli avdekket gjennom sin forkynnelse, sine standpunkt, sitt gode smil og gode replikk.

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

debatt 

På Kristi himmelfartsdag feires det at det er 25 år siden Rosemarie Köhn ble den første kvinnelige biskop i Den norske kirke og i de store folkekirkene i Norden.

Utnevnelsen av henne var resultat av et langvarig arbeid for likestilling i det norske samfunnet og i Den norske kirke. Det var en stor historisk hendelse. Samtidig var måten hun utøvde bispegjerningen avgjørende for den posisjon hun har i bevisstheten til mennesker både i Hamar bispedømme og i resten av Norge.

Kirkestatsråd Gudmund Hernes, som sto for utnevnelsen, forutså dette. Under vigslingen sa han i sin tale: «Folket har allerede tatt deg til sitt hjerte. De ser opp til deg. Du utmerker deg med din nærhet. Du lyser ut din tro, og du inngir tillit. Og du gir rom for tvilere. Du er ikke den som svinger svøpen, men den som åpner favnen.»

Aftenposten satte ord på noe av det samme: «Den norske kirke har fått en ny leder, en biskop som åpent gir uttrykk for at hun ikke har svaret på alt. Et menneske som kanskje tviler, som føler seg usikker, som er på leting – som så mange av oss andre.»

Den nye biskopen skilte seg definitivt fra datidens rådende bilde av en biskop. Kurv på armen. Foldeskjørt. Permanent.

Men ikke bare førsteinntrykket var annerledes. Hun hadde også en væremåte som var forskjellig fra mange andre biskoper. Hun dro på julekonsertturné sammen med Jan Werner, opptrådte sammen med DDE og ble sett på Storhamar-kamp. Folket i Hamar bispedømme ble kjent med henne som «ælminnelig». Hun samtalte med alle på like fot.

Cecilie Holdø forteller om en illustrerende hendelse i boka «Noen må gå foran»: «En overraskende og god opplevelse fra Øystre Slidre hadde vi en morgen da vi kjørte til et frokostmøte i bygda. Rundt en sving i veikanten så vi plutselig noen små hoder og mange vaiende flagg. Det var en av barnehagene i menigheten som hadde stilt opp for biskopen kl. 08.30 om morgenen. Rose, som har en egen porsjon varme og omtanke for barn, kunne ikke kjøre forbi, så frokostmøtet måtte vente.»

Alt dette bidro til at den formelle omtalen «Biskop Rosemarie Köhn» på sikt skulle endre seg til «Biskop Rose» eller bare «Rose». Også på denne måten markerte Rose noe nytt, og et brudd med den tradisjonelle omtalen av biskoper med etternavn. I dag er det vanlig blant biskoper i Den norske kirke å omtales med fornavn i de fleste kirkelige sammenhenger.

Rose åpnet som biskop opp kirken for folket ved å la evangeliet bli avdekket gjennom sin forkynnelse, sine standpunkt, sitt gode smil og gode replikk.

I ett av sine foredrag fortalte hun fra et besøk i et kollektiv for rusmisbrukere og fortalte: «Egentlig skulle vi ikke snakke om Gud, men spørsmål om Gud og troen og kirken haglet over meg fra første øyeblikk. Det vi skulle ha snakket om forsvant ut i periferien. Til slutt måtte jeg gå. Én tok meg i hånden og sa stille, nærmest som et spørsmål: «Så er jeg da ikke lenger fordømt.»»

Rose hadde som biskop også en særlig evne til å ta opp spørsmål og temaer som berørte bredden av folkekirka. Med sitt spesielle nærvær snakket hun om tema som «Børs og katedral – om lederskap og menneskesyn», «Kulturhus og idrettshaller, men hvor skal sjelen bo?» eller «Er kirken et museum?»

Hun snakket om toleranse, at å leve er mer enn å overleve, om gudsbilder, om omsorg og nærhet i aldringsprosessen og om pilegrimen i fortid og nåtid. Hun var banebrytende i Den norske kirke i sin argumentasjon for inkluderende språk og spurte med overbevisende klarhet:

«Hvorfor er man så engstelig for å kalle Gud for mor, omtale Gud i kvinnelige kategorier? Gjennom våre liturgier, lesninger fra Bibelen, gjennom vår praksis tegner vi hele tiden bilder av Gud. Gjennom alt vi sier og gjør, forsøker vi å uttrykke Guds vesen, hvordan Gud er. Dersom vi bare beskriver Gud i mannskategorier og bare omtaler og tiltaler Gud som” han”, så halverer vi etter min mening gudsbildet og underkjenner at all tale om Gud nødvendigvis er billedlig.»

I dag har Rose, også nå når hun lever et tilbaketrukket liv utenfor offentligheten, fortsatt en sterk og velfortjent posisjon som folkets biskop. Når jeg møter mennesker i Hamar bispedømme og andre steder i Norge, er det mange som spør etter henne og gir uttrykk for at hun er deres. De deler minner de har om møter med henne og fra gudstjenester, fra visitaser og kirkejubileer, fra barne-TV og fra foredrag.

Dette viser hvordan Rose gjennom sin bispegjerning ble hun et samlende symbol, ikke bare i Hamar bispedømme, men i det norske samfunnet som helhet.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags