Gå til sidens hovedinnhold

Nå sendes universitetssøknaden!

Anna L. Ottosen

Viserektor Høgskolen i Innlandet

Artikkelen er over 2 år gammel

debatt Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Høgskolen i Innlandet (HINN) leverer søknad om universitetsstatus om noen dager. Enkelte spør fortsatt om hvorfor vi vil bli universitet. Andre spør om hva som skal til for å oppfylle kravene og hvor vi står - holdt opp mot kravene.

Hvorfor universitet?

Det er et godt spørsmål, og det er særlig godt fordi vi har allerede er en god høgskole. God på den måten at vi hevder oss både gjennom god søkning til utdanninger med høy kvalitet, og gjennom solid forskningsvirksomhet innen høgskolens fagområder. Men nå handler det om å planlegge for framtida og å skape best mulig forutsetninger og betingelser for å sikre videre positiv utvikling.

Universitets- og høgskolesektoren i Norge er radikalt forandret i løpet av kort tid. Fra 2016 til i dag er antallet statlige høgskoler sterkt redusert. Hele 9 høgskoler har enten fusjonert med universiteter, eller har selv oppnådd universitetsstatus. Det betyr at det bare er 4 statlige høgskoler igjen. 

Alle regioner i Norge – unntatt Innlandet - har et universitet.  NTNU har riktignok en avdeling på Gjøvik, men Innlandet har ikke et eget universitet.

For å oppnå universitetsstatus må vi gjennom en tøff godkjenningsprosess og ny status vil bety at vi er på nivå med andre universiteter- nasjonalt og internasjonalt. Dette har mange positive følger. Som universitet blir vi såkalt selvakkrediterende og får dermed myndighet til å opprette studier på alle nivå, uten å søke om godkjenning fra NOKUT. Egen myndighet til å bestemme studieporteføljen betyr at vi kan ta raskere avgjørelser om innretning og profil på utdanningene vi tilbyr.

Universitetsstatus har også betydning med hensyn til forskningsmiljøenes muligheter for å hente inn eksterne forskningsmidler. Dette har igjen stor betydning for å sikre at fagmiljøene i høgskolen er i faglig oppdaterte og i kontinuerlig utvikling. Bare på den måten kan vi tilby gode og relevante utdanninger. Fagmiljøer som hevder seg nasjonalt og internasjonalt er attraktive for andre forskere og det kan i sin tur bety mye for rekruttering til stillinger. Slik vil status som universitet ha mange ringvirkninger, og i større grad enn i dag, sikre at vi er inne i en god sirkel for videre utvikling.

For regionen betyr det å ha et universitet at det er tilgang på utdanninger som holder et høyt nivå, og at det er forsknings- og utviklingsprosjekter som tilfører regionen kompetanse. Og kompetanse er avgjørende for all utvikling. Vi må ha folk som bor i regionen som kan bidra til vekst og fornyelse. Dette gjelder både privat og offentlig sektor.

Hva er kravene?

Kravene til akkreditering er gitt i forskrift fra Kunnskapsdepartementet, og følges opp av Nasjonalt organ for kvalitet i utdanning(NOKUT). Kravene er omfattende. Et forsøk på forenkling i noen punkter, kan framstilles slik:

  1. Krav til ansattes kompetanse - visse prosenter i førstestillinger (dvs professor, førsteamanuensis etc).
  2. Utdanningene og forskningsvirksomheten må holde «høy internasjonal kvalitet».
  3. Rett til å tildele doktorgradsutdanninger alene på minst fire områder.
  4. Doktorgradsutdanningene må fylle helt bestemte kriterier, blant annet til antall stipendiater knyttet til programmene og antall avlagte doktorgrader.
  5. Et visst antall mastergradsutdanninger innenfor de områdene hvor det tilbys doktorgradsutdanninger.
  6. Dokumentasjon på at institusjonens forskere deltar aktivt i nasjonale og internasjonale nettverk.

Hvor står vi?

Vi mener at vi innfrir kravene som stilles. Mange av kravene er kvantitative, og slik sett enkle å måle. Dette gjelder for eksempel ansattes kompetanse, antall masterutdanninger, antall doktorgradsutdanninger, antall stipendiater på programmene og antall som har fullført doktorgradsutdanninger de siste tre årene. Nåløyet for HINN er antall stipendiater som har fullført   doktorgradsutdanningene på normert tid. På alle andre kvantitative krav er vi godt innenfor kravene.

 Vi må også oppfylle krav som dokumenteres og vurderes ut fra mer sammensatte og kvalitative indikatorer. For eksempel gjelder dette «høy internasjonal kvalitet». Det handler om alt fra vitenskapelig publisering, nivå på publiseringer, samforfatterskap med internasjonale forskere, grad av ekstern finansiering til søkertall og hvor mange som fullfører utdanninger. Dette kravet må svares ut gjennom et batteri av indikatorer som gjelder både utdannings- og forskningsvirksomheten. Her er det derfor ikke en enkelt kvantitativ indikator som vil være avgjørende for en godkjenning, men vi mener vi kommer godt ut også her.

Dette er en nesten uansvarlig kortfattet framstilling av de omfattende krav i søkeprosessen. Søknaden blir på 350 sider, pluss store vedlegg.  Det vi vet er at det blir en lang prosess etter innsendt søknad. Da starter de sakkyndige sitt arbeide. Det vil bli både institusjonsbesøk og også mulige tilleggsopplysninger. Men vi mener at kravene bør kunne oppfylles, og at en godkjenning vil innebære et betydelig løft, både for høgskolen og regionen.

Et universitet med relevante utdanninger og forskning av høy kvalitet og med tydelig tilstedeværelse på flere studiesteder og kommuner i regionen vil øke tilbøyeligheten til å ta høyere utdanning og tilføre regionen kompetanse, innovasjons- og vekstkraft. Vi får mange heiarop og daglige tilbakemeldinger om at et universitet i Innlandet vil skape fornyet entusiasme og stolthet i regionen.