Norge trenger en nasjonal hyttepolitikk!

INNELIV: Du dør ikke av å være inne når du er hjemme, og du dør neppe av det på hytta heller. FOTO: Espen Bratlie, NTB scanpix  FOTO: Espen Bratlie / NTB scanpix /

INNELIV: Du dør ikke av å være inne når du er hjemme, og du dør neppe av det på hytta heller. FOTO: Espen Bratlie, NTB scanpix FOTO: Espen Bratlie / NTB scanpix / Foto:

Av
DEL

debatt

Påsken er snart over oss og millioner av nordmenn drar til hytta på fjellet, i lavlandet eller ved sjøen. For et par uker mangedobles folketallet i distriktene. Det finnes i Norge ca. 500.000 hytter som typisk eies av byfolk som bor 1–4 timer unna hytta, med en årlig tilvekst på 5–6000.

Fritidsboligene dekker 0,14 % av Norges fastlandsareal. Det særnorske hyttefenomenet er en av de viktigste motkrefter til avfolking og attgroing i distriktene – to av Norges største samfunnsutfordringer. Hyttefolket er rene vitamintilskuddet for distriktene – det må man også i den helhetlige norske politikken ta inn over seg.

Hyttefolket er aktive, ressurssterke forbrukere og deltakere i lokalsamfunnene med et ekte hjerte for utvikling av lokalmiljøet. For lokale håndverks- og anleggsbedrifter, for lokale gardbrukeres tilleggsnæring som brøyting, mat- og vedsalg og annen serviceyting, for lokal handel og service er hytteeierne avgjørende viktige som inntekts- og eksistensgrunnlag. Hyttefolket utgjør et svært viktig bidrag til driftsgrunnlaget for de tjenester som tilbys både lokalbefolkning og ikke minst norske og utenlandske turister som kun er kortvarig innom på besøk – noen av disse er de samme som stadig proklamerer at hytteutbygging ikke genererer annet enn ødelagt natur og raske penger.

Ved sin blotte tilstedeværelse som utenbygds personer gir hyttefolket positive impulser lokalt og er også i så måte et viktig bidrag til levende bygder – de binder sammen land og by på en flott måte som gjør det attraktivt å bo på fjellet og bidrar til å fremme gjensidig forståelse og kunnskapsdeling mellom by og distrikt. Med tanke på at 33 % av Oslos befolkning er innvandrere og stadig færre av de resterende Oslo-borgere har besteforeldre, onkel eller tante på bygda, er fremmedgjøring mellom bygd og by en økende utfordring som kan motvirkes av hyttefenomenet.

De viktige positive ringvirkninger av hytteutbygging er underkommunisert – det samme er de utfordringer som reiser seg og som må løses. I arealplanprosesser sorterer hytteutbygging ofte under «andre samfunnsinteresser”, og som en motsats til ”viktige nasjonale føringer mot nedbygging av natur”. Vi snakker fortsatt folketall fremfor brukertall i distriktene til tross for at det i mange distriktskommuner er både to og tre ganger så mange hytter som fastboliger – hyttefolket teller ikke med.

Innlandet er landets største hyttefylke med nesten 90.000 hytter – og til sammenlikning 180.000 fastboliger. Viken følger tett med 82.000 hytter, Trøndelag med 52.000. og Vestlandet med 47.000. Gjennomsnittlig brukertall pr. hytte er betydelig større enn pr. fastbolig. Hyttene ligger gjennomsnittlig 1–4 timer unna eierens fastbolig i byen, har høy standard og brukes stadig mer som ”deltidsbolig”. Forskere snakker om ”flerhushjemmet” og ”deltidsinnbyggere” i distriktene. Til tross for dette har politikkutforming på tema altfor lenge gått under den politiske radaren.

Hytteutbygging er for mange utmarkskommuner en grunnpilar for bosetting og utvikling. Men fenomenet reiser samtidig utfordringer rundt lokalisering, dimensjonering og finansiering av lovpålagt offentlig tjenesteproduksjon og infrastruktur. Den humankapitalen som hyttefolket utgjør bør i mye større grad dras inn i vertskommunenes utviklingsarbeid og kommuneplaner. Samtidig tvinger behovet for en nasjonal hyttepolitikk seg fram – til beste for kommunens innbyggere, deltidsinnbyggere og til sjuende og sist – hele Norge!
 

 

Hanne Alstrup Velure

Leder av Utmarkskommunenes Sammenslutning

Følg på: Facebook

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags