Gå til sidens hovedinnhold

Det er svært uheldig når idretten lager en dopingpraksis som virker som det rene regelrytteri og pedanteri

Artikkelen er over 3 år gammel

debatt Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Idretten har fokus på konkurranse under like vilkår uten bruk av prestasjonsfremmende midler. Kampen mot doping handler både om kampen mot juks og mot helseskader hos utøvere som er rollemodeller for mange av oss.

I starten handlet det om reelle helseskader. Det var utøvere som døde av dopingmidler og andre som ble varig skadet. En rekke utøvere vant konkurranser ved bruk av midler som var skadelige. De jukset og skadet seg selv. Ved siden av var de svært dårlige idealer og var med på å utvikle en kultur som aksepterte helseskadelig bruk og at målet helliget alle midler. Idrett og livet ble gjort om til en jakt på personlig og nasjonal suksess der ingen metoder og praksis ble forkastet.

Doping i Norden handler mest av alt om vinteridrett. Ikke minst om langrenn og hvordan man skulle klare å holde seg i gang på de lange distansene. Koblingen til militær bruk under krig ble sterk under den andre verdenskrig og før det under vinterkrigen. Under vinterkrigen i Finland ble stridspatruljer over lange distanser bak fiendens linjer ble utført med de aller beste skiløperne. Det var avgjørende viktig å holde seg våken og yte på topp under slike patruljer.

Et av hjelpemidlene som ble brukt var amfetamin som ble gitt som våpenhjelp fra Tyskland. Produksjonen av metamfetamin ble startet i 1937 ved Temmler farmasøytiske industrier i Berlin og det fikk markedsnavnet Pervitin. Det ble forsøkt ut under feltforhold fra de første kamphandlingene startet under andre verdenskrig. De soldatene som deltok under invasjonen i Norge i 1940 brukte helt sikkert middelet. Bruken fortsatte imidlertid etter krigen.

Skiløpere som hadde brukt middelet under krigen startet i sivile konkurranser. I andre nordiske land fantes det også bruk av amfetamin. Det var kjent at middelet kunne bidra til å holde folk gående med høye prestasjoner utover det de kunne klare på vanlig måte, men det var også klart at vedvarende bruk kunne føre til store bivirkninger.

Under 50 kilometeren i OL St. Moritz i 1948 holdt den finske skiløperen Benjamin Vanninen på å gi opp. Han fikk to tabletter med Pervitin tok bronse. Toppløpere brukte gjerne stoffet mot slutten av en 50 kilometer på ski. Det vanlige var å drikke en slurk saft med oppløst Pervitin En vanlig dosering var en pille under et skirenn og finnene hevdet at to piller var en så sterk dose at selv en død mann ville bevege seg.

Innen finsk langrenn holdt bruken av Pervitin seg til fram i 1970 årene. Løperen Eero Mäntyranta ble avslørt for amfetaminbruk i 1971, men var raskt tilbake. Reaksjonene var, sett med nåtidens øyne, milde og kortvarige. Innføringen av tester gjorde allikevel at bruken av amfetaminstoffet minsket.

Den finske bruken var forståelig på bakgrunn av krigstidens bruk, men tradisjonen på doping innen idretten viste seg vanskelig å bryte. Det er god grunn til å reise spørsmål om ikke også avsløringen av doping under ski-VM i Lahti i 2001. Da ble 6 finske toppidrettsutøvere tatt for stoffet Hemohes. Dopinglaboratoriet i Helsinki, som ved siden av et laboratorium i Köln var de eneste i verden, som hadde analyse verktøy som kunne avsløre bruk av Hemohes i dopingprøver analyserte prøvene. Dersom dopingen hadde forgått et annet sted hadde den antakelig ikke blitt avslørt. Verken i Sverige, Norge eller Russland hadde man hatt mulighet til å avsløre en slik doping. De finske toppløperne og deres ledere visste ikke at det var mulig å avsløre middelet i Finland.

Holdningen til doping var en helt annen enn den var i dag og for mange av dem vi vet brukte var bruken av dopingmidler kun en slags vitenskapeliggjøring av trening og kosthold. Vi kan ikke utelukke at det også var utøvere i andre nordiske land som brukte amfetamin.

Doping har vært brukt for å øke prestasjoner, øke utholdenhet og for å roe nerver. Før moderne kjemiske midler var imidlertid alkoholen som var det mest utbredte middelet. Den første som ble tatt for doping i OL var den svenske skytteren Hans Gunnar Liljenwall som ble tatt for bruk av alkohol under OL i 1968. Han hadde drukket to øl for å roe nervene før konkurransen.

I skyttermiljøene var det før mye bruk av alkohol. Under landsstevnet i 1894 sto skytterne i båser med en patronhylle og ofte en drammeflaske. Drikkingen var en måte å roe nervene på. Norske skimiljøer har også vist seg å ha en del utøvere som både tok seg en fest med atskillig drikking både i forkant og etterkant av konkurranser. Alkoholen ble en måte å avreagere på. Innen hopping var også lenge røyking en vanlig måte å roe seg ned på før hopp. Det er ikke vanlig å inkludere røyking som doping, men det ble brukt slik.

Dopingsaken mot Martin Johnsrud Sundby som ble utestengt i to måneder for feil bruk av astmamedisinen Ventolin er et eksempel på at en norsk utøver blir rammet av et strengt regelverk. «De topptrente pasientene» var overskriften på en artikkel i VG Sporten. Grensen mellom hva som er forsvarlig medisinsk behandling og hva som kan aksepteres av midler er et internasjonalt stridsspørsmål. Norsk langrenn har vært kritisert for bruken av astmamedisin hos toppidrettsutøvere. Et eksempel har vært bruken av et forstøverapparat som gjør flytende astmamedisin om til ørsmå dråper som kan inhaleres. Både i Sverige og Finland har kritikken vært massiv. Den svenske landslagslegen Per Andersson sa i et intervju; « Det hører ikke hjemme hos idrettsutøvere på elitenivå. Det er en medisinsk metode som jeg synes skal brukes ved akutte medisinske tilfeller.»

Det er svært uheldig når idretten lager en dopingpraksis som virker som det rene regelrytteri og pedanteri. Den vedtatte nullvisjonen fører til at selv bruken av leppesalve kan gi utslag på tester. Johaug-saken og de enorme ressursene som er brukt på saken undergraver respekten for antidoping arbeidet og idretten. Det er positivt å tilstrebe lik praksis, men det er kritikkverdig at vi ikke i tilstrekkelig grad har tatt diskusjonen om det regelverket idrettsdomstolen (CAS) er satt til å forvalte.