Gå til sidens hovedinnhold

Et politisk spill

Artikkelen er over 4 år gammel

Tirsdag valgte Bondelaget å bryte jordbruksforhandlingene med staten. Det er trist at et politisk spill skal stoppe forhandlinger, når de har fått høyere lønnsvekst enn andre yrkesgrupper.

Leserinnlegg Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vårens vakreste eventyr er i full gang og på tirsdag ble det brudd i mellom Bondelaget og staten i jordbruksoppgjøret for 2018.

Bøndene viste jordbruket helt tydelig at de gjennom forhandlingene ikke har vist reell vilje til å finne en løsning. De er mer opptatt av politisk markering enn å tenke på det beste for jordbruket og forbrukerne. Det er tydelig at stortingsvalgkampen er i full gang.

Morten Ørsal Johansen 

Jeg er overbevist om at det ville være et nederlag for Bondelaget å inngå avtale med en Frp-minister for tredje året på rad. Det er mange innad i Bondelaget som identifiserer seg med Senterpartiet og dette er et levende bevis på at betydningen og funksjonen av forhandlingsinstituttet mellom bondeorganisasjonene og staten må vike på grunn av politiske drakamper i et valgkampår.

Bøndene har en unik og positiv særstilling i at dette instituttet finnes, så det er trist at de ikke bruker den muligheten. Dette taler for Frps primærstandpunkt om å fjerne det særegne forhandlingsinstituttet. Bønder er ikke lønnsmottakere under staten, de er selvstendig næringsdrivende.

Frp-ministeren vil føre ansvarlige og rettferdige forhandlinger på premisser som kan sammenlignes med andre grupper i samfunnet. Bondeorganisasjonene krever ni prosent inntektsvekst, mens resten av samfunnet kan forvente tre prosent. Det hører ingen steder hjemme.

Mens folk har mistet jobben eller blitt permittert på Sør- og Vestlandet, mens oljeprisen er halvert, mens økonomien er presset og fagorganisasjoner, myndigheter og arbeidstakere viser moderasjon, så krever bondeorganisasjonene en tre ganger høyere inntektsvekst enn resten av befolkningen. Jeg håper folk har forståelse for at landbruksministeren ikke kan godkjenne et så urealistisk, og urettferdig krav.

Det går veldig godt i norsk landbruk. I landbruket produseres det mer mat, færre bruk legges ned, antall heltidsbønder økes (ble halvert med landbruksministre fra Sp), flere søker seg inn på landbruksfag, det er blitt god balanse på lammekjøttet, selvforsyningsgraden har gått opp, i tillegg til at en ser en økning i antall sauebruk fra 2014 for første gang siden 1990.

Det er stor optimisme i norsk landbruk og større investeringslyst en på lenge. Trygve Slagsvold Vedum skylder gjerne på renter og været for at det går så bra i landbruket, men det må være tiårets bortforklaring. Rente- og værvariasjoner var det når Sp hadde landbruksministeren også. Derfor er det ingen grunn til å markere hvor vond og vanskelig H/Frp-regjeringen er med landbruket, for det går bedre nå enn før.

Staten var i jordbruksforhandlingene villige til å forhandle om alle punkter i jordbruksavtalen, og villige til å strekke seg langt for å få til en avtale med bondeorganisasjonene.

Det er fullstendig urimelig at bøndene skal ha 9 prosent økning i inntektene

 

Det var imidlertid lønnsvekst som ble det viktigste punktet i forhandlingene, og man kan få inntrykk av at bøndene har fått lavere vekst enn resten av befolkningen de siste årene. Men hvordan har egentlig lønnsutviklingen vært for bøndene med en landbruksminister fra Frp?

Fasiten er at i årene 2014-2017 har befolkningen for øvrig hatt en estimert lønnsvekst på 7,1 prosent, mens bøndene kan forvente å få sine inntekter økt med hele 18,1 prosent.

Lønnsutviklingen har altså vært veldig god i jordbruket. I en tid der norsk økonomi er under press og flere har mistet jobben sin, er det trist at bøndene ikke viser moderasjon. Det er fullstendig urimelig at bøndene skal ha 9 prosent økning i inntektene, mens andre lønnsmottakere kan vente seg én tredjedel.

Det kommer til å bli en jordbruksavtale, og det kommer til å bli en målsetting om økt matproduksjon og aktivitet i jordbruket i årene som kommer.

Men landbruksministeren kunne ikke godkjenne et krav som ikke står i forhold til arbeidstakere i resten av samfunnet. Det er ikke mer enn rett og rimelig.