Gå til sidens hovedinnhold

Unnskyldningen til tyskerjentene

Artikkelen er over 3 år gammel

Leserininlegg Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Statsminister Erna Solberg (H) har på vegne av den norske staten kommet med sin beklagelse over myndighetenes behandling av «tyskerjentene». Det var på tide, etter 72 år med krigens slutt, at det endelig kom en unnskyldning fra øverste hold i vårt samfunn.

Men det er bedrøvelig at denne unnskyldningen ikke kom tidligere. Det er et faktum, at mange av «tyskerjentene» og deres familier får ingen direkte glede av Solbergs klare unnskyldning. Når vi skal si som det er, så innledet mange norske kvinner (jenter) et forhold til okkupasjonsmaktens soldater. Ja, det kan være på sin plass å si at de måtte regne med ulike reaksjoner etter tyskernes opphold i Norge! Men jeg er ikke overrasket over at mange jenter falt for disse soldatene. Enkelte av dem var sikkert meget tiltalendene.

Det var på sin plass å gjøre opp for dette nå, og be «tyskerjentene» om unnskyldning, og i hvert fall nå deres barn og barnebarn. Det er av stor verdi, etter mitt skjønn. Som tidligere generalsekretær i Stiftelsen Rettferd for taperne, kom jeg i direkte kontakt med de såkalte «tyskerjentene». Mange av dem vil søke den norske staten om oppreisning i form av en økonomisk erstatning.

Jeg er ikke i tvil om at mange av disse menneskene har lidt veldig i Norge etter krigen.

Det ble mange harde opplevelser å høre om, når disse menneskene kom til taperforeningen på Dokka for å søke om oppreisning. Det er opplagt at kvinnene har betalt prisen for den harde forsømmelsen gjennom hele livet, og som en avisleder skrev; «Barna deres har kjent på iskald fordømmelse».

Jeg hjalp mange å søke om oppreisning, og jeg opplevde at barna, og det de har blitt utsatt for, var betydelig verre enn hva den kanskje var for mødrene deres.

Jeg mener at vi, anno 2018, ikke lenger skal innta en fordømmende holdning overfor «tyskerjentene» og barna deres. Barna kunne jo ikke noe for at mor hadde ligget med en tysk soldat. Det er mitt syn, etter det kjennskap jeg fikk til disse medmenneskene, at vi må endre våre holdninger og ord overfor disse medmenneskene, og akseptere at gjort er gjort.

Gjennom Stiftelsen Rettferd for taperne, fikk ganske mange av disse ofrene, oppreisning med tilsammen vel 19 mill. kroner i de årene jeg jobbet med deres saker. Jeg fikk veldig respekt etter hvert for disse ofrene i norsk etterkrigstid, og jeg fikk innsyn i hvilken ødeleggelser livet hadde blitt for mange.

Det er mitt syn at «tyskerjentene» fikk svært liten oppreisning. Vi opplevde at enkelte søknader ble avslått, og de satt nokså dårlig rustet tilbake i samfunnet. Jeg mener at langt flere av dem burde fått innvilget sine søknader, og fått samfunnets aksept for at de var blitt utsatt for en fordømmelse som ikke hører vår tid til. Jeg håper at flere av dem nå kan søke på nytt, etter statsminister Erna Solbergs klare unnskyldning.

Norge brøt med rettsstatens grunnprinsipp, sa Erna Solberg. Og det burde bety at disse personene nå kan søke om oppreisning fra den norske staten, gjennom Statens Sivilrettsforvaltning. Når statsministeren brukte så sterke ord om behandlingen av «tyskerjentene» og deres familier, så betyr det at rettstatens grunnprinsipp om at ingen borger skal straffes uten dom eller dømmes uten lov, må gjelde.

Bruddet med statens grunnprinsipp må bety at norske kvinner nå må kunne få en oppreisning som er dem og samfunnet verdig.