Ny åndsverklov – Kunsten sponser bedriften

"Jeg vet ikke hvor lang tid Munch faktisk brukte på å male Skrik, men ingen arbeidsgiver i verden ville være i stand til å betale den timelønna bildet faktisk er verdt."

"Jeg vet ikke hvor lang tid Munch faktisk brukte på å male Skrik, men ingen arbeidsgiver i verden ville være i stand til å betale den timelønna bildet faktisk er verdt." Foto:

Av
DEL

Gå høsten i møte - KUN 88 kr for 8 uker med papiravisen og alt innhold på nett

debatt

Regjeringen ønsker å bruke åndsverkloven til å beskytte kommersielle aktører og næringsinteresser i stedet for dem loven var ment å beskytte; kunstnerne. En mildt sagt merkelig måte å bruke lovverket på. Hvorfor gjør de dette? Trenger kommersielle aktører enda større inntjeningsmuligheter?

I Klassekampen, lørdag 6. mai, kom det fram at regjeringen i forslag til ny åndsverklov (§71) vil at opphavsretten til et verk skapt i et arbeidsforhold overdras til arbeidsgiver, et lovtillegg sier videre at: ”Dersom verket skapes på bestilling og opphaveren er uten økonomisk risiko for resultatet av det som skapes”, så skal opphavsretten overføres til ”arbeidsgiveren”.

Åndsverkloven skal beskytte kunst – ikke næring.

Skapere av originale verk innen billedkunst, film, musikk, dans, drama eller litteratur, ønsker som oftest med sitt kunstneriske virke og talent å skape noe til glede for allmennheten, til evig tid. Denne verdien er det mange som kunne tenke seg å tjene penger på, gjøre business ut av. Noe som selvfølgelig er fint, så lenge kunstnernes rettigheter beskyttes av åndsverkloven.

Det regjeringen nå forsøker er faktisk det motsatte: I stedet for å beskytte kunstnerne, beskytter de alle som tjener penger på det kunstnerne har skapt. Og det gjøres til gangs; Reklame, kommersielle kanaler, strømmetjenester, internettleverandører, sosiale nettverk, ja til og med telefonen du alltid har med deg, kapitaliserer på det innholdet andre har skapt. Vel har vi en blå regjering, men det grenser til frekkhet å bruke en lov som var tenkt å beskytte den frie kunsten til å fremme kommers og frie markedskrefter.

En utgave av Munchs Skrik ble i 2012 solgt på Sotheby’s for 615,4 millioner kroner. Selv om dette er en svimlende sum, er det på langt nær den endelige verdien av verket. Den verdien er universell og ikke målbar. Det å bli en del av vår felles kulturarv kan ikke tallfestes. Vi vet ikke i dag hva som kan bli morgendagens klassikere.

Det er derfor fellesskapet, og regjeringens oppgave, å beskytte denne verdien. Noe åndsverkloven er ment å gjøre. Når regjeringen, nå, med kulturminister i spissen, vil gjøre det enda vanskeligere for kunstnere å leve av kunsten sin, så minker muligheten deres til å skape nye verker av potensielt stort format.

Når man i tillegg bruker formuleringer som: ”…opphaveren er uten økonomisk risiko for resultatet av det som skapes”. Så ser man totalt bort fra hvilken virkelighet de fleste kunstnere lever under. Man tar risiko hele tiden. Det er kunstens essens. God kunst skapes aldri uten stor risiko, og oftest feiler man. Får man til slutt en kunstnerisk, eller kommersiell suksess sammen med en ”bestiller”, ”arbeids”- eller oppdragsgiver, så må de fleste kunstnere finansiere all tid mellom oppdrag. Men selv da er det ikke gitt at pengene tilfaller skaperne av verket.

Fordi den digitale virkeligheten gjør at færre og færre er villig til å betale, er allerede kunstnerøkonomien (både oppdragsgiveres og kunstneres) under ett enormt press. Noe regjering heller burde brukt lovavdelingen til: – Hva med en ny ”Kassettavgiftslov”? Hvor alle kommersielle aktører som ønsker å utnytte norsk kulturinnhold, på sine plattformer, være seg Nettflix, YouTube, iPhone, Apple, Telenor, eller Get, betalte en liten avgift? Som så, basert på bruk av verkene, ble fordelt tilbake til norske kulturfond, fordelt til skapere og produsenter av norsk kulturinnhold, som disse (oftest internasjonale) gigantene gjør sin fortjeneste på? Og hvis man lurer på hvem som tar den største økonomiske risikoen i dette pengespillet, så har kulturdepartementet selv svaret:

Ifølge deres egen rapport om kunstnerøkonomi (2015) tjente en norsk kunstner i gjennomsnittlig 185 000,- (inntektsåret 2013). Mener regjeringen virkelig at dette er de som skal sponse kommersielle aktører?

At lovavdeling og departement ikke ser det paradoksale i eget forslag, er en stor gåte. Hvis lovendringen blir vedtatt, har kulturminister og regjering nemlig klart det kunststykket det er å ta midler fra dem som skaper nytt norsk kulturinnhold, og overføre dem til de som utnytter dem kommersielt. Det er ikke det åndsverkloven er ment å beskytte, og i hvert fall ikke å skape bærekraftige forhold for kunstnere.

Styreleder i Norsk Komponistforening, Jørgen Karlsten, påpeker også dette når han sier at regjeringens forslag vil føre til at penger tas fra kunstnerne og overføres til arbeidsgiverne. (Klassekampen 6. mai) Når han videre sier at man dermed ikke får betalt, vil kanskje mange tenke at: -Jo, jo, hvis man har en ”arbeidsgiver” så får man vel betalt for den jobben man har gjort. Ja, man får riktignok betalt, men man mister samtidig eierskapet til det man har skapt, og dermed den verdien verket har utover den arbeidstiden man har brukt på selve jobben.

Jeg vet ikke hvor lang tid Munch faktisk brukte på å male Skrik, men ingen arbeidsgiver i verden ville være i stand til å betale den timelønna bildet faktisk er verdt.

I stedet for å beskytte kunstnerne, beskytter de alle som tjener penger på det kunstnerne har skapt

Ingen kjenner selvfølgelig den endelige verdien av Skrik – den har en til enhver tid en antatt markedsverdi, i tillegg til en evig almen verdi. Derfor har for eksempel forfattere og forlag royalty-avtaler. Den gang Jo Nesbø debuterte kunne han derfor skrive den først boka si mot et forskudd, for så å få prosenter av salget, hvis det skulle bli noe salg da … Noe det som kjent ble til gangs, – både til glede for ham, forlag, og ikke minst alle oss som elsker krim. Det visste man ikke den gang i han skrev Flaggermusmannen i 1997.

Når så en av bøkene i serien, Snømannen, blir film, får selvfølgelig også Nesbø betalt, det skulle bare mangle, – det er jo han som har skapt det opprinnelige verket. Han fant opp Harry Hole. Han gjorde dette visstnok etter å ha blitt oppfordret av en forlagsansatt til å skrive en bok, og hadde altså det som i lovforslaget kunne gå for å være en ”bestiller”. Hvis det nye lovforslaget blir vedtatt, ville en kunstner i et tilsvarende tilfelle ikke fått betalt. I stedet ville den eventuelle ”bestilleren” tjene millioner på suksessen, mens den nye ”Nesbø”, ikke ville fått ei krone.

I dette lovforslaget fratas dermed kunstnere mulighet til å tjene penger på sin eneste kapital – skaperkraften og de originale ideene. Ett av åndsverklovens viktigste prinsipp har alltid vært at kunstnere får betalt ved bruk av verkene sine. Dette er også et viktig næringsmessig prinsipp. Blir det en suksess, så får skaperen av verket betalt, noe som gir insentiv til å skape enda mer kunst til glede for enda flere.

Denne økonomiske modellen finnes allerede i åndsverkloven slik den foreligger, før regjeringens forslag til endring. Loven har altså (i utgangspunktet) en dobbel funksjon: Den beskytter verk, og den sikrer en sunn og bærekraftig økonomi – for kunstneren.

Blir §71, vedtatt, vil man i stedet bruke åndsverkloven til å skape et insentiv for kommersielle aktører og bedrifter. Dem skulle man tro hadde sine rettigheter ivaretatt under andre lover og i andre departementer.

- Nei, kulturminister, hvis du mener noe med å fornye åndsverkloven slik at den faktisk beskytter kunstnere og deres verk, så må du snarest se til å stryke § 71. Ellers vil du kunne bli den ministeren som sørget for å devaluere kunstens verdi, tok bort en viktig del av kunstnernes livsgrunnlag, og dermed i verste fall hindret dem i å skape det som kunne blitt morgendagens klassikere.

Morten Hovland

manusforfatter og regissør

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags